Fagforeningsleder. Foreldre: Jernarbeider Gothard Aspengren (1876–1925) og renholder Thora Aspengren (1881–1961). Gift med Palma Myklebust (10.12.1913–3.2.1996).

Tor Aspengren var i mange år en sentral skikkelse i norsk fagforeningsliv, først som formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, deretter som formann i LO.

Aspengren vokste opp i – og ble formet av – jernarbeidermiljøet i Nydalen i Oslo. Hans mor var av bondeslekt på Hov i Land og hans far kom fra Sverige. Der hadde han arbeidet på et jernverk før han kom til Norge og fikk arbeid i valseverket til Christiania Spigerverk.

Tor Aspengren var bare 8 år da faren ble drept i en ulykke på Spigerverket. Moren ble alene med ansvaret for 5 unger. De måtte flytte på ett rom og kjøkken, og hun fikk jobb som vaskehjelp på Spigerverket for å få endene til å møtes.

Da Tor Aspengren var 14 år gammel, begynte han å arbeide på farens gamle arbeidsplass. Han arbeidet ved bedriften som spesialarbeider fra 1931 til 1948. Han ble medlem av den lokale Jern og Metall-klubben 1932, og fikk sitt første faglige tillitsverv som underkasserer i klubben.

Drivkraften til å gå inn i fagbevegelsen var nettopp farens dødsulykke. Han mente at det var gjennom fagforeningen det måtte gå an å finne sosiale ordninger bl.a. for å trygge familiene til folk som ble drept, for å trygge dem som ble skadet i ulykker og generelt forbedre den sosiale standarden.

Som ung gutt var Aspengren aktiv på skøyter og i fotball i Nydalen Arbeideridrettslag. Spigerverket hadde et godt bedriftsidrettslag og ble oslomestere både 1935 og 1937. Idrettslaget arrangerte også møter med korte politiske foredrag og dans, og laget ble for Aspengren viktig både for kropp og sjel.

Aspengren var klubbformann ved Christiania Spigerverk i fem år, og ble allerede 1947 valgt til styreformann i Jern og Metalls Oslo-avdeling. 1949 så den daværende formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Josef Larsson, at Aspengren var i besittelse av et uvanlig talent, og han knyttet ham til forbundets sentrale virksomhet. Fra 1951 fikk han sekretærstilling ved Jern og Metalls hovedkontor, med spesielt ansvar for jern- og stålverkene.

Aspengren ble valgt til Larssons etterfølger som formann ved Jern og Metalls landsmøte 1957, og det formelle formannsskiftet fant sted 12. oktober 1958. Trygghet og sikkerhet for arbeidstakerne og deres familier var en sterk motivasjon for Aspengren i hans formannstid 1958–65.

I sitt faglige engasjement så han også behovet for faglig-politisk samarbeid, og han satt i sentralstyret i Det norske Arbeiderpartiet i to perioder, 1949–1951 og 1959–1979.

Aspengren ble valgt til nestformann i Landsorganisasjonen i Norge (LO) og tiltrådte i 1966, og ble etter 4 års “læretid” valgt til formann på LO-kongressen 1969.

Da Aspengren ble LO-formann, var LO inne i en periode med svikt i medlemstilgang og aktivitet. Han var en drivkraft mer forutseende enn de fleste og hadde allerede som nestformann sørget for at LOs aller første handlingsprogram ble utformet før kongressen 1969. Gjennom dette la han grunnlaget for at LO beveget seg fra å være en tradisjonell lønnstakerorganisasjon til å bli en moderne folkeorganisasjon med medlemmenes totale livssituasjon som arbeidsområde. I Aspengrens formannstid økte LOs medlemstall med drøye 100 000 medlemmer.

Som LO-leder ble Aspengren kjent som en dyktig og kraftfull taler og en sterk forhandler som nøt stor respekt så vel hos motparten som i egne medlemsrekker. Han var en sterk, åpen og fremsynt LO-formann med godt rotfeste i Nydalens arbeidermiljø. På folkemunne fikk han navnet Tor med hammer'n.

Bratteli-regjeringen la 1972 frem sitt første lovforslag om industrielt demokrati etter innstilling fra den såkalte Aspengren-komiteen, og det har senere bare vært kalt Aspengren-modellen. På grunn av sitt arbeid med å lede dette komitéarbeidet blir Aspengren omtalt som bedriftsdemokratiets far.

Tor Aspengren overlot formannsklubben til Tor Halvorsen da han selv nådde pensjonsalderen for LO-ledere 1977.

Aspengren var hele tiden en aktiv pensjonist. 1977–87 var han styreformann i Statens Industrifond. Han fortsatte også i sine styreverv i Norsk Hydro og Aktietrykkeriet, og 1978–87 var han medlem av Arbeidsretten. Så sent som 1988 ble han valgt inn i Oslo bystyre for Oslo Arbeiderparti, hvor han satt som markert medlem frem til 1991.

Fra 1957 ble Aspengren avholdsmann av ideologiske årsaker. Han så hvilken fare og skade alkoholen førte med seg for vanlige arbeidsfolk og ønsket å bekjempe dette gjennom selv å vise avholdenhet.

  • Hva fagbevegelsen venter av AOF, tale ved Arbeidernes opplysningsforbunds representantskaps årsmøte 4. juni 1969, 1969
  • Vi former framtida, innledning om handlingsprogram på LO-kongressen 1969, utg. av Landsorganisasjonen i Norge, Presse- og informasjonskontoret, 1969
  • Norway, i C. Levinson: Industry's democratic revolution,London 1974, s. 219–230
  • M. Schanche (red.): I lyset fra glødende jern. Jern og Metall gjennom 90 år, 1981
  • A. Malme: “Tor Aspengren”, i Arbeiderhistorie 1989, s. 42–46
  • B. V. Engebretsen (red.): Sleggene synger og hamrene slår. Festskrift til Tor Aspengren, 80 år 1. februar 1997, 1997
  • B. Andreassen: “Sterk mann 80 år”, i LO-Aktuelt 1997