Forretningsmann. Foreldre: Grosserer, konsul Thorleif Schjelderup (1822–83) og Frederikke Marie Caspary (1832–97). Gift 25.4.1885 i Kristiania med Inga Johanne Berven (20.1.1861–1947), datter av grosserer Andreas Ferdinand Brun Berven (1831–1902) og Maren Therese Lyng (f. 1837). Far til Ferdinand Schjelderup (1886–1955; se NBL1, bd. 12) og Gunnar Schjelderup (1895–1972); farfar til Thorleif Schjelderup (1920–); svoger til Bredo Morgenstierne (1851–1930).

Thorleif Schjelderup var en av de rikeste og mest innflytelsesrike norske forretningsmenn ved inngangen til 1900-tallet. Han var med på å bygge opp store næringsvirksomheter som fikk langsiktig betydning.

Schjelderup vokste opp i Christiania og tok examen artium 1877. Deretter studerte han jus ved universitetet og ble cand.jur. 1882. Etter halvannet års utenlandsopphold med språkstudier og merkantil praksis gikk han 1884 inn i firmaet Ludwigsen & Schjelderup, som var startet av hans far og onkel 1846. Etter hvert ble han eneeier av selskapet, og han bygde det opp til å bli et av landets største i korn- og melbransjen. Gjennom dette selskapet begynte han også å utøve sin innflytelse i næringslivet for øvrig.

En av de forretningene han arvet, dreide seg om eierandeler i Christiania Spigerverk. Mens faren og onkelen hadde vært med på å grunnlegge selskapet 1853, spilte Schjelderup selv en mer tilbaketrukket eierrolle. Sannsynligvis søkte han etter hvert å legge grunnlaget for karrieren til sin yngste sønn Gunnar, som utdannet seg som ingeniør og som fra 1926 overtok som toppsjef i Spigerverket. I de økonomisk vanskelige 1920-årene spilte Thorleif Schjelderup likevel en viktig finansiell rolle i et Spigerverk som var i krise, og han bidrog dermed til å gi selskapet og sønnen stabile arbeidsbetingelser.

Schjelderups kanskje største investering dreide seg om oppbyggingen av det store finske treforedlingskonsernet Enso-Gutzeit. Det var mens han var dets dominerende aksjonær at dette selskapet – som var startet av nordmenn i Kotka i Finland 1872 (se Hans Gutzeit) – ble bygd opp til å bli et stort, vertikalt integrert selskap med store skogeiendommer. Gutzeit & Co., som lenge var selskapets navn, finansierte seg til dels i Norge, blant annet over Oslo Børs. Hovedeieren Schjelderup stod sentralt i norsk næringsliv og hadde kontakter til alle ledende investorer. Gutzeit & Co. var også den viktige porten for norske investorer inn til de store russiske skoger og det voksende russiske avispapirmarkedet etter 1910, en utvikling som brått skulle stoppe opp gjennom den russiske revolusjon 1917. For sin innsats for finsk næringsliv ble Schjelderup utnevnt til ridder av Finlands Vita Ros orden. Aksjemajoriteten i Gutzeit & Co. ble kjøpt av den finske stat 1919, som ledd i den omfattende nasjonaliseringsprosessen i kjølvannet av Finlands løsrivelse fra Russland. Selskapet ble 1998 slått sammen med det svenske skogs- og bergverkskonsernet Stora, og heter nå Stora Enso.

Selv om kildene til Schjelderups personlighet er få og sparsomme, fremstår han som en langsiktig og seriøs bygger av industri, og kanskje først og fremst i rollen som ansvarlig bakspiller. I Spigerverket stod han bak sin egen sønn Gunnar. I Gutzeit gav han drammenseren Alexander Gullichsen stort spillerom som toppleder. Schjelderups rolle overfor norsk næringsliv for øvrig kommer best frem gjennom hans lange (1905–26) medlemskap i Den norske Creditbanks direksjon, i en tid preget av vekst og krise.

Thorleif Schjelderups mest aktive år falt i den internasjonale epoken forut for den første verdenskrig, før krig, kriser og valutakurssystemets sammenbrudd skapte store problemer i 1920-årene. Også Schjelderups formue skrumpet inn i denne perioden. Familiefirmaet Ludwigsen & Schjelderup ble avviklet etter hans død.

  • Stud. 1877, 1902, 1927
  • HEH 1930
  • E. B. Schieldrop: Christiania Spigerverk 1853–1961, 1961
  • K. Sogner (med bidrag av S. A. Christensen): Plankeadel. Kiær- og Solberg-familien under den 2. industrielle revolusjon, 2001