Prest og teologisk forsker. Foreldre: Fabrikkbestyrer Victor Julius Boman (1844–1909) og Bertha Hakkerud (1856–1916). Gift 14.7.1927 med Ester Linnea Sophronia Sjöholm (1903–??), datter av gårdeier Knut Alex Sjöholm (1870–1954) og Josefine Albertine Andersson (1867–1926).

Boman begynte å studere teologi ved universitetet 1915. I studietiden var han 1918 en kort tid KFUM-sekretær blant krigsfanger i Tyskland. Han ble cand.theol. 1923, tok samme år praktisk-teologisk eksamen og ble ordinert til prest. Fra 1924 tjenestegjorde han som sjømannsprest i Storbritannia og Tyskland til han 1930 ble res.kap. i Biri. Ved siden av prestetjenesten fortsatte han sine studier, og 1933 kom avhandlingen Symbol og psykologisk grunnlag i religiøs opplevelse, som ble belønnet med Kongens gullmedalje.

Året etter ble han forstander ved Misjonsskolen i Stavanger. Men allerede 1937 vendte han tilbake til ordinær prestetjeneste, først som res.kap. i Strømsø (1937–47), deretter som res.kap. (1947–54) og sogneprest (1954–61) i Paulus menighet i Oslo. 1952 forsvarte han sin avhandling Das hebräische Denken im Vergleich mit dem griechischen for den teologiske doktorgrad, og i årene som fulgte, holdt han forelesninger og var sensor ved Det teologiske fakultet. Han avsluttet sitt yrkesaktive liv som forskningsstipendidat i NAVF (1961–64). Boman ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi 1961.

Boman studerte teologi i de årene kirkestriden tilspisset seg og frontene var steile. Men selv kom han til å innta en nokså selvstendig posisjon, som ble respektert – om enn ikke akseptert – innen ulike fløyer av norsk kirkeliv. Han beskrev seg selv som teologisk hjemløs, selv om han vedgikk at han hadde mottatt impulser fra Karl Barth og den dialektiske teologi og ikke minst fra Søren Kierkegaard. Men han kritiserte Barth for å overbetone Jesu oppstandelse, og var overbevist om at en fornyelse av kristendommen måtte komme fra “den historiske Jesus”.

Alt som ung KFUM-sekretær i tyske fangeleire viste Boman interesse for folkepsykologi, dvs. hvilke egenskaper og holdninger som er karakteristiske for ulike nasjoner. Dette tema kom også til å prege hans egen forskning. Hans avhandling fra 1933 fikk en nokså kritisk bedømmelse, men samtidig fant komiteen at forfatterens kreativitet, tankekraft og store selvstendighet burde belønnes. Den samme kreativitet og selvstendighet preger hans doktoravhandling, hvor han følger opp Johannes Pedersens arbeid med den hebreiske mentalitet og tenkemåte (Israel I og II, 1920), og kombinerer folkepsykologi og lingvistiske studier for å bestemme det som særkjenner den hebreiske tenkning, til forskjell fra den greske (sammenlignende idéforskning). Hans eget svar er at kontrasten mellom “bevegelse” og “væren” er kjernen i denne forskjellen, og dette belegger han med en analyse av hebraiske verbformer. Avhandlingen, som kom i fem opplag, vakte bred interesse og ble gjenstand for internasjonal berømmelse. Men Bomans paradigme ble også gjenstand for sterk kritikk (James Barr).

Selv så Boman på doktoravhandlingen som et forarbeid til den neste store avhandlingen: Die Jesus-Überlieferung im Lichte der neueren Volkskunde(1967). Her skiller han mellom to typer tradenter (formidlere) av det nytestamentlige materiale: forkynneren og fortelleren. Dette blir så grunnlaget for et oppgjør med samtidens formhistoriske forskning. Mens formhistorien isolerer de enkelte elementer i overleveringen og søker etter deres “Sitz im Leben”, vil han i stedet fokusere helheten og sammenhengen.

Selv om Bomans større vitenskapelige arbeider er knyttet til bibelfagene, var hans overordnete mål systematisk teologisk, nemlig spørsmålet om forståelsen av de bibelske tekster, noe også professor Sigmund Mowinckel påpekte under disputasen. Det kommer klart til uttrykk i hans store populærvitenskapelige forfatterskap og skribentvirksomhet, som gjerne rettet seg mot samtidens intellektuelle tvilere, og som er blitt karakterisert som et stort anlagt teologisk folkeopplæringsprogram.

    Publisert materiale

  • Indtryk fra mit virke som fangeleirsekretær, i Ki&K 26, 1919 s. 41–53
  • Das hebräische Denken im Vergleich mit dem griechischen, dr.avh., 1952
  • Die Jesus-Überlieferung im Lichte der neueren Volkskunde, 1967
  • Troslære for fritenkere, 1963
  • Religiøse problemer, 1972
  • Personlig kristendom i en irreligiøs stat, 1973
  • Jødenes Messias, grekernes Kristus. Et forsøk på å se de religiøse følger av kristendommens overføring fra jødisk til gresk miljø, 1981
  • Einer namens Jesus. Wie ihn die Jünger erlebt haben, 1981

    Skriftlig, ikke-publisert materiale

  • Symbol og psykologisk grunnlag i religiøs opplevelse, upubl. medaljeavh., 1933
  • “Hebreisk og gresk tenkning. Opposisjonsinnlegg ved res. kap. Thorleif Bomans disputas for den teologiske doktorgrad 14. juni 1952 med svarbemerkning av doktoranden”, i Norsk Teologisk Tidsskrift 53, 1952, s. 129–187
  • J. Barr: The Semantics of Biblical Language, 1961
  • K. A. Tångberg: “Minneord Thorleif Boman”, i Tidsskrift for teologi og kirke 50, 1979, s. 65–66
  • J. B. Hygen: “Minnetale over sogneprest dr. theol. Thorleif G. Boman holdt i den historisk-filosofiske klasses møte den 22. februar 1979”, i DNVA Årbok 1979, 1980

    Fotografiske portretter

  • Fotografi i sakristiet, Paulus kirke, Oslo
  • Fotografi i R. Bolling: Norges prester og andre teologiske kandidater, 1949
  • Fotografi i DNVA Årbok 1979, 1980, s. 128