Thorbjørn Svenssen, fotballspiller, senterhalf/midtstopper

Foreldre: Skipstømmermann og snekker Nils Svensson (1892–1972) og Teodora Jacobsen (1891–1978). Gift i 1950 i Sandefjord med Borgny Eriksen (22.4.1923–), datter av pølsemaker Petter Eriksen (1888–1926) og Maren Abrahamsen (1886–1960).

Thorbjørn Svenssen er den nordmannen som har spilt nest flest A-landskamper i fotball (104).

Svenssen vokste opp på Kamfjord i Sandefjord. Sin intense interesse for fotball hadde han allerede fra 12-årsalderen. Under OL i Berlin 1936 kommenterte den legendariske Per Chr. Andersen kampen mellom Norge og vertslandet Tyskland i radio. Familien Svenssen hadde ikke radio den gang, men unge Thorbjørn stod utenfor hos naboen og hørte overføringen gjennom et åpent vindu i 2. etasje. Da huseieren ble oppmerksom på unggutten, ble han invitert inn til en stor opplevelse, idet «Bronselaget» vant 2–0 med en svært skuffet Adolf Hitler på tribunen på Poststadion.

Leken med fotball på løkka i Hegna førte til spill på gutte- og juniorlag før den annen verdenskrig og illegal fotball på Mahuni-laget under krigen, da man snek seg til kamper i Sandefjord, Larvik, Tønsberg og Horten. I 1945 vant Sandefjord Ballklubb kretsmesterskapet i Vestfold og tredjerundekampen mot Lyn på Ullevaal Stadion. I 1946 spilte Thorbjørn Svenssen to interkretskamper på Vestfold-laget mot Aker på Stenmalen i Tønsberg med seier 4–1 og 1–1 på Bislett.

Amatørreglene den gang tilsa en «sivil» yrkeskarriere ved siden av idretten. Etter framhaldsskole, teknisk aftenskole og diverse kortvarige jobber arbeidet Svenssen noen år i jernvarehandelen G. A. Bøe A/S. Som så mange unge sandefjordinger før ham, tok også Thorbjørn Svenssen en sesong på hvalfangst. Han reiste ut som materialforvalter på Anders Jahres flytende hvalkokeri Kosmos IV høsten 1953. Fra 1955 til 1991 var han ansatt i rørleggerfirmaet Knut Nilsen A/S, hvor han avanserte til kontorsjef.

Thorbjørn Svenssen debuterte på Bislett 20. oktober 1946 med B-landslaget mot Danmark (2–3) med 28 000 tilskuere. Den gang var nordmenn sulteforet på idrett, og atskillige tilskuere satt på benker i løpebanen. Danskene hadde med skinker, som publikum trodde de norske spillerne skulle få hver sin av, men skinkene gikk som gevinster i «Haakon 7-lotteriet» det året.

16. juni 1947 startet Svenssen den lange rekken av A-landskamper med Ullevaal-kamp mot Polen og 34 000 på tribunene. Han spilte centerhalf og var lagkaptein i 93 av kampene. Respekten for Norges landslagskaptein med det betegnende klengenavnet «Klippen» var stor blant de mange motstandere han møtte på de forskjelligste fotballarenaer. Han var kompromissløs i sine taklinger, hadde hurtighet, styrke, teknikk, blikk for spillet, kondisjon og jernvilje. Hans siste A-landskamp, 16. mai 1962 mot Nederland, endte med 2–1-seier og benbrudd på Svenssen. Siste kamp for hjemmeklubben i Sandefjord spilte han 1965, men da var det definitivt slutt, idet akillessenen røk.

Thorbjørn Svenssen ble hedret med Norges Fotballforbunds gullklokke etter 25 landskamper og Forbundets gullmerke. Han var lagkaptein på Sandefjord Ballklubbs førstelag, hvor han spilte 237 kamper; han er æresmedlem i klubben og hedret med dens gullmerke. Han hadde også betydelige ferdigheter i bandy, hurtigløp på skøyter og skihopping, og han er innehaver av Norges Friidrettsforbunds idrettsmerkestatuett og krus. I 1958 utgav han boken Kaptein for Norge sammen med Håkon Ringdal.

Et litt spesielt idrettsminne har Thorbjørn Svenssen fra sin landskamp nr. 100 på Ullevaal i 1961; han var den andre fotballspilleren i verden som nådde dette antallet landskamper (engelske Billy Wright var den første). Fotballforbundet ville markere rekorden og spurte Svenssen om han ønsket et fjernsynskabinett eller et Jakob Weidemann-maleri til en verdi av 10 000 kroner. Familien Svenssen hadde ikke fjernsyn, og «han far» valgte apparatet!

Da Sandefjord Ballklubb markerte sitt 75-årsjubileum i 1992, var Thorbjørn Svenssen ikke bare klubbens desidert største navn gjennom tidene, men også en av hvalfangerbyens mest kjente skikkelser. «Klippen» Svenssen gjorde et nærmest uutslettelig inntrykk på den oppvoksende generasjon av gutter. Foruten sitt brennende engasjement og en ukuelig selvdisiplin hadde han en sjelden evne til å spore ungguttene til trening og innsats. Og fotballinteressen fortsatte: På sin sykkel oppsøkte han opp gjennom årene – også etter de fylte 80 år – ikke bare seriekamper for seniorspillere, men også kamper i aldersbestemte klasser.

  • T. Svenssen og H. Ringdal: Kaptein for Norge, 1958
  • artikler i Sandefjords Blad