Kunsthåndverker og maler. Foreldre: Seilmaker Johan Marinius Jørgensen (1864–1936) og Olga Mathilde Andersen (1881–1954). Gift 1927 med Marthe Marie Longum (f. 26.1.1899), datter av vognmann Ludvig Jørgensen Longum (1867–1954) og Alida Larsen Øiestreng (1872–1911).

Thorbjørn Lie-Jørgensen var en av de fremste designere i norsk gull- og sølvsmedkunst ved midten av 1900-tallet. Han gjorde seg også bemerket som maler med en personlig koloritt og formspråk.

Lie-Jørgensen gikk i gullsmedlære på Notodden 1914–18 og på gullsmedlinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) fra 1922. 1927–29 studerte han ved Kunstakademiet under Axel Revold, og 1929–30 gjennomførte han en studiereise til Sverige, Danmark, Tyskland og Frankrike. Han hadde også studieopphold i Frankrike 1937 og Italia 1955. Han var overlærer ved gullsmedlinjen på SHKS 1939–59 (permisjon fra 1955).

1927 ble Lie-Jørgensen ansatt som tegner hos gullsmedfirmaet David-Andersen, der hans studiekamerat fra SHKS, Ivar David-Andersen, to år senere overtok ledelsen av verkstedet. 1929 markerte også Lie-Jørgensens gjennombrudd som gullsmed; han laget et stort siselert fat som var gaven fra Marinens befal til kronprinsbryllupet, og han deltok på en stor utstilling av norsk gullsmedkunst på Nationalmuseum i Stockholm. Lie-Jørgensen ble hos David-Andersen til 1939, men fortsatte som frilanstegner for dem til sin død.

I Lie-Jørgensens tidlige arbeider merkes tydelig innflytelsen fra hans lærer ved SHKS, Jacob Prytz, med former og fargebruk fra nyklassisismens formspråk, men fra 1930-årene av beveget Lie-Jørgensen seg over i funksjonalistisk retning, til et formspråk der korpusarbeidene ofte er helt uten overflatedekor, mens emaljearbeidene er preget av sterke, klare farger. Hans arbeider fra 1940- og 1950-årene representerer noe av det beste som er skapt av norsk sølvdesign på 1900-tallet. Blant hovedverkene står en sjokolademugge (1934) i lett flattrykt kuleform og hans bordutstyr til Oslo Rådhus (1948). Eksempler på hans arbeider finnes i kunstindustrimuseene i Oslo, Bergen og Trondheim og en rekke andre museer i Norge og utlandet.

Blant Lie-Jørgensens kunstnervenner i 1920-årene var også den unge maleren Bjarne Ness, som han mottok viktige impulser fra. Han debuterte selv som maler på Høstutstillingen 1930 med en serie uttrykksfulle gouacher fra parisoppholdet året før. Men etter en kunstnerisk krise i begynnelsen av 1930-årene, da han bl.a. brente 35 av sine malerier, utviklet hans maleri seg i retning av strengere komposisjon og gjennomarbeidet fargebruk. Hans gjennombrudd som maler kom med en separatutstilling 1942, som er blitt karakterisert som en av de store kunstneriske begivenheter i Norge under den annen verdenskrig.

Gjennom studier av bl.a. eldre norsk folkekunst utviklet Lie-Jørgensen en egen fargeteori som etter hvert kom til uttrykk i hans malerier. I etterkrigstiden hentet han mange av sine motiver fra Sørlandet, og han brukte ofte enkeltdetaljer fra slike bilder (båter, fortøyningspåler o.l.) som sentrale elementer i stadig nye komposisjoner, der naturformene i blant rendyrkes til de knapt er gjenkjennelige. Han er representert med malerier i bl.a. Nasjonalgalleriet, Bergen Kunstmuseum og en rekke andre museer og samlinger i inn- og utland.

  • F. Finne: “Thorbjørn Lie-Jørgensen”, i Ku&K 1952, s. 237–254
  • HEH 1959
  • R. Kjellberg: Thorbjørn Lie-Jørgensen, 1961
  • J.-L. Opstad: David-Andersen – 100 år i norsk gullsmedkunst, 1976
  • d.s. og G. Alfsen: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • Portrettrelieff av Kari Buen, 1988; i fjellveggen ved Notodden kirke, Notodden