Forretnings- og reiselivsmann. Foreldre: Rentier William Searle Benthall (1778–1854) og Mary Anne Marshall Chadder (1781–1866). Gift 1854 med Inger Marie Sann (22.1.1831–22.5.1903).

Thomas Bennett organiserte norsk reiseliv. Han la opp faste, forhåndsbetalte reiseruter for engelske turister, beskrev rutene og anbefalte hoteller. Hans virksomhet utviklet seg til et verdensomspennende reisebyrå, men den startet i Christiania i 1850-årene.

Bennett tilhørte en gammel engelsk slekt som i århundrer hadde vært knyttet til godset Benthall i Shropshire på grensen mot Wales. Det heter seg at stamfaren, Anfred, kom til England med Vilhelm Erobreren.

Han vokste opp i London, hvor han gikk på den kjente Westminster School. Som ung mann drog han ut for å lære språk og oppholdt seg både i Frankrike, Italia, Sveits og Tyskland. Av ukjent grunn skiftet han navn fra Benthall til Bennett. 1848 befant han seg i København, hvor han underviste i engelsk. Han meldte seg som frivillig til den dansk-tyske krig og deltok som sanitetssoldat i 1ste Reserve Jæger Corps.

13. november 1848 steg han i land i Christiania, hvor han ble tilsatt som sekretær ved det britiske generalkonsulat. Samtidig virket han som språklærer, og fikk minst 300 elever i engelsk og fransk, blant dem Henrik Ibsen. Pengene han tjente som språklærer, satset han på forretnings- og vognmannsvirksomhet. 1849 kjøpte han Store Strandgate 17 (i dag Fred. Olsens gate) for 6000 spesidaler. Samme år anskaffet han en diligence fra Storbritannia og satte den i trafikk mellom hovedstaden og Drammen, kjøpte to til og opprettet ruter til Eidsvoll og Fredrikstad. Rutene gikk med tap og måtte innstilles. Noen år senere startet han den første drosjesentral i Christiania med engelske kjøretøyer. Igjen tapte han penger, men initiativet førte til at Christianias vognmenn opprettet faste holdeplasser.

Bennett gav ikke opp. En allsidig forretning grodde opp i Store Strandgate 17. Gjennom mange år var assuransevirksomhet hans viktigste inntektskilde. Ved siden av drev han butikk. Bennett ble ansjos-, geitost-, vilt- og bæreksportens far. Han importerte fransk konjakk, champagne og engelsk øl og eksporterte norsk bayer. Han oppmuntret også norske treskjærere og sølvsmeder og gjorde deres varer kjent i inn- og utland. Dessuten åpnet han en vekselérforretning og en bokhandel i Store Strandgate.

Som konsulatsekretær hadde Thomas Bennett hjulpet britiske besøkende med reiser og opphold i Norge, og det fortsatte han med. Han møtte dem på kaien, laget reiseruter for dem, hjalp dem med råd og bestillinger, ordnet med tolker og reiseførere – alt helt gratis. Fortjenesten lå i salg av varer og utrustning og utleie av vogner og hester. Ved ankomsten solgte han dem proviant og drikkevarer og ved utreisen norske suvenirer. Etterhånden la han seg til en stor vognpark, alt vesentlig karjoler som han forbedret etter egne tegninger.

Gradvis ble vognmann Bennett grunnleggeren av et verdensomspennende reisebyrå. Tiden var moden for en som ham i Norge. 1850-årene var gjennombruddstiden for norsk reiseliv. Det britiske rederiet Wilson & Co. hadde åpnet en rute til Christiania. Det store spranget i skyssvesenet skjedde i disse årene. 1847 hadde det bare vært 22 faste stasjoner (som hadde hester og karjoler i beredskap); ti år seneres var det over 200 faste stasjoner. 1854 ble Hovedbanen åpnet mellom Christiania og Eidsvoll. I korrespondanse med dampskipene på Mjøsa nådde den reisende Lillehammer på dagen. De andre store innsjøene fikk også sine dampskip, og private og halv-offentlige selskaper tok til å trafikkere vestlandske fjorder. Staten hadde i mange år drevet post- og passasjerruter langs kysten.

Landet hang sammen på et vis med karjoler og gjestgiverier, men norsk reiseliv gjorde det ikke. Det manglet organisasjon. For å sitere en av hans tidlige kunder, den franske forfatter Jules Verne: “Bennett hadde med sine kjøretøyer og ruter løst problemet å reise uten forsinkelser og utmattelser.” Bennett organiserte reiselivet, og han gjorde det grundig. Han reiste selv rutene – eller lot en betrodd mann gjøre det – før han anbefalte dem. Det gjorde han i Bennetts Handbook for Norway fra 1859. Utenlandske turister unngikk skysstasjoner og hoteller som han kalte “miserable”, og favoriserte naturligvis “good, very good og exquisite” innkvartering. Mange gjestgivere ble rasende, men forbedringene uteble ikke. For han var også gjestgivernes venn og rådgiver når det gjaldt drift og stell. Språkmannen Bennett skrev også lommeparløren A Selection of Phrases for Tourists Travelling in Norway.

1877 oppgav han de fleste agenturer og kommisjoner for å konsentrere seg om reisebyrådriften. Da hadde han allerede innført et revolusjonerende hjelpemiddel: kupongsystemet. Skysskaffere og gjestgivere manglet vekslepenger. Thomas Bennett fikk dem til å akseptere kuponger som han senere innløste i klingende mynt. Norges Statsbaner, dampskipsselskapene og hotellene aksepterte etterhånden også Bennetts kuponger, slik at han i 1880-årene kunne avertere i utlandet at alt kunne ordnes og betales på forhånd. Hans utbytte av systemet var en provisjon som varierte fra 2 til 10 %.

Bennetts første karjolturer gikk gjennom Gudbrandsdalen til Trondheim og via Valdres eller Hallingdal til Lærdal og med båt til Bergen. Senere utvidet han ruteforslagene til Telemark, Romsdal og Østerdalen. Innfallsporten til Norge hadde fra starten av vært Christiania, men da Wilson-linjen 1885 åpnet ruten Hull–Stavanger–Bergen, ble nye turopplegg mulig. Hans første reisehåndbok på 30 sider beskrev ni ruter. Den reisehåndboken som utkom 1893, var på 368 sider og omtale 30 ruter, inkludert en Winter Tour. Da hadde Bennett for lengst funnet ut at jernbanen hadde gjort karjolforretningen hans overflødig.

1879 lot han trykke plakater og brosjyrer, og innledet dermed Norges-propagandaen i utlandet. Hittil hadde Bennett bare tatt seg av inngående trafikk. 1893 gikk reisebyrået ut over Norges grenser og arrangerte en fellesreise til verdensutstillingen i Chicago. I Norge var virksomheten blitt meget omfattende, og byråer ble åpnet i Bergen (1887), Stavanger (1889) og Trondheim (1890). Hovedkontoret ble 1896 flyttet fra legendariske Store Strandgate 17 til Karl Johans gate 35.

Det ville blitt turisttrafikk i Norge uten Thomas Bennett, men han var pioneren som førte Norge frem i rampelyset. Og han gjorde det som den gentleman han var, tålmodig og elskverdig mot alle. Hans omtanke gjaldt mange, også forfrosne torgkoner som han sørget for fikk varme salgsboder. Han glemte heller ikke den britiske kolonien i Kristiania. Takket være ham kunne St. Edmund's Church vigsles 1890, og han var kirkens verge til sin død åtte år senere. Thomas Bennett ble som så mange andre kjente nordmenn, begravd på Vår Frelsers gravlund.

  • Handbook for Norway, 1859 (og senere utg.)
  • Selection of Phrases for Tourists Travelling in Norway, 1860 (6. utg. English–Norwegian Phrasebook, 1899)
  • Bennetts Practiske Lærebog i det Engelske Sprog, 1862
  • Handbook for Norway, 1893
  • S. Steen: biografi i NBL1, bd. 1, 1923, s. 426–427
  • C. Gierløff: Thomas Bennett, 1925 (faksimileutg. 1995)
  • H. Haugstøl: Hundre år for Norge, 1950
  • E. Welle-Strand: “Turistene oppdager Norge”, i Dette er Norge 1814–1964, 1963
  • d.s.: Rutebok og samferdsel 1869–1969, 1969
  • d.s.: Reiseliv og samfunn, 1977