Frikirkeleder. Foreldre: Gruvedirektør Alexander Barratt (1827–90) og Mary Ball (1830–1905). Gift 10.5.1887 med Laura Christine Jakobsen (30.11.1866–6.12.1951), datter av skomaker Erik Johan Jakobsen (1839–?) og Lovise Olsen (død 1906).

Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Norge, og var dens sentrale skikkelse og ubestridte leder i første halvdel av 1900-tallet.

Thomas Barratt vokste opp i en familie som var sterkt preget av den britiske 1700-tallspresten John Wesleys liv- og kristendomssyn. Wesley var grunnlegger av metodismen, og Barratts foreldre tilhørte Wesleys metodistkirke. Thomas var fem år gammel da familien flyttet til Norge, der faren året før var blitt leder av svovelkisgruvene på Varaldsøy i Hardanger, senere også på Osterøy ved Bergen.

11 år gammel ble Thomas Barratt sendt til Storbritannia, der han i fem år fikk sin utdannelse ved metodistskolen The Wesleyan College i Taunton, Somersetshire. Året etter ble det en vekkelse på skolen, og Barratt fikk sitt kristelige gjennombrudd. Tilbake i Norge fornyet han sitt løfte om å leve for Gud. Han ble også opptatt som medlem av Stavanger Avholdsforening, og var fra da av en av avholdssakens varmeste forkjempere.

Barratt ble ved hjemkomsten ansatt som sin fars assistent, men han var rikt kunstnerisk begavet, og hans planer gikk i den første tid etter hjemkomsten til Norge i retning av en kunstnerisk løpebane. Han bodde i et par år flere perioder i Bergen for å ta timer i kunstmaling hos Olaf Dahl og i komposisjonslære hos Edvard Grieg. Men han ble etter hvert stadig mer brukt som forkynner i området rundt Hardangerfjorden, og det fulgte vekkelse med ham.

1881 meldte han seg inn i Metodistkirken i Bergen, og året etter tok han eksamen som lokalpredikant. 1885 ble han kalt til predikant i Metodistkirkens 2. menighet på Kampen i Kristiania, en tjeneste han gikk inn i med stor entusiasme. Overanstrengelse førte til at han måtte reise hjem igjen etter noen tid, men etter ett års hvile begynte han å arbeide igjen, denne gang i Bergensdistriktet. 1886 fikk han dannet en metodistmenighet på Voss, og ble dens første forstander. Etter et par år ble han igjen kalt til hovedstaden, og fra 1889 til han døde 1940 bodde og arbeidet han der.

I Kristiania var han forstander for forskjellige metodistmenigheter, og 1892 ble han innsatt som tilsynsmann for Kristiania distrikt, med ansvar for 23 menigheter. Barratt viste seg i disse årene som en initiativrik leder. Blant annet var han en drivkraft bak grunnleggelsen av søsterhjemmet Betanien, og han ble institusjonens første forstander. I denne tiden var han også medredaktør av ungdomsbladet Varilden, han deltok ofte i Frelsesarmeens møter, og ble ofte benyttet som avholdstaler. En periode var han avholdsfolkets representant i bystyret.

Etter hvert ble Metodistkirkens og prestevirksomhetens rammer noe snevre for Barratt, som søkte og fikk tillatelse til å danne en selvstendig sosial-religiøs virksomhet, Kristiania Bymisjon, for å arbeide blant mennesker som sjelden eller aldri søkte Guds hus. Denne virksomheten hadde vind i seilene, men den holdt til i leide lokaler. I håp om å kunne skaffe midler til å bygge et hovedkvarter, foretok Barratt 1906 en innsamlingsreise til USA. Innsamlingen gikk det heller dårlig med, men dette var i de dager da pinsevekkelsen med vekt på tungetale fikk sitt gjennombrudd i Los Angeles. Barratt opplevde “en aandsdaab som den der blev de første kristne til del”. Han brakte dette tilbake til Kristiania. Fra nå av la han arbeidet i Kristiania Bymisjon til side og viet sitt liv til den raskt voksende pinsebevegelsen. Barratt spilte også en viktig rolle i pinsevekkelsens videre utbredelse i Europa.

I desember 1906 holdt Barratt møter i Kristiania som var sterkt preget av tungetale og andre karismatiske innslag. Dette gikk ikke upåaktet hen. Vittighetsbladene drev gjøn med dette nye innslaget i den mangfoldige kristelige flora, og avisene fortalte om “besvimelser og skrik og et veldig vræl”. Kirkebladene advarte mot overdrivelser, men selve vekkelsen fikk en til dels positiv mottakelse. Blant annet skrev teologiprofessoren Johannes Ording om saken, der han reserverte seg mot “de abnorme fenomener av religiøs ekstase”, men han forsvarte for øvrig vekkelsen overfor den kirkelige konfesjonalisme.

Barratt måtte tåle mye forakt, og kolleger og venner vendte ham ryggen. I kirkelige kretser dreide debatten seg etter hvert mer om pinsebevegelsens teologi, bl.a. Barratts poengtering av Åndens dåp med tungetale som tegn, angrepene på barnedåpen og forsvaret for troendes dåp, hans påståtte “fullkommenhetslære” i forlengelsen av talen om et renset hjerte og helliggjort liv, og hans understrekning av helbredelse ved bønn og Jesu nære gjenkomst. På det sentrale lærepunkt om Kristi soningsdød på korset og forsoningen, var Barratt helt på linje med brede lag innen kristenfolket.

1904 hadde han begynt å utgi bladet Byposten, et organ for Bymisjonen. Etter at pinsebevegelsen etablerte seg i Norge, ble bladet et organ for den nye vekkelsen, og skiftet navn til Korsets Seier. Det er fortsatt pinsebevegelsens hovedorgan i Norge. Bladet betydde mye for utbredelsen av pinsevekkelsen i Norge og i utlandet.

1913 ble Barratt døpt med troendes dåp av sin svenske kollega Lewi Pethrus i Stockholm, men først 1916, i forbindelse med at han var i ferd med å etablere sin egen menighet, menigheten Filadelfia i Kristiania, meldte han seg ut av Metodistkirken. Det var med vemod dette skjedde; hans drøm hadde vært at alle kristne samfunn skulle stille seg åpne for det budskap han hadde med seg fra USA. Under hans ledelse vokste Filadelfia til å bli landets største frikirkelige menighet. Barratt var menighetens forstander og den norske pinsebevegelsens ubestridte leder inntil sin død.

Thomas Barratt hadde de egenskaper som skulle til for å grunnlegge en ny vekkelsesbevegelse. Både som predikant og administrator raget han høyt. Hans kunstneriske åre kom til uttrykk gjennom talløse sanger. 1887 gav han ut sin første sangbok, Evangeliske Sange. Senere kom en sangbok for de unge i Metodistkirken, og 1911 samlet og utgav han sangboken Maran Ata. Barratt skrev også et utall artikler og dikt.

Thomas Barratt var kjent og respektert langt ut over Norges grenser, og foretok lange evangeliseringsreiser, bl.a. til India.

  • Evangeliske Sange, 1887
  • Erik Arnesen eller Den store forvandling, 1899
  • Sangboken Maran Ata, 1911 og senere utg.
  • Brændende Spørgsmaal, 1912
  • Forvandlet, eller En drøm, som burde bli til virkelighet!, 1927
  • Et ord til alle. Noe for vår tid. Prekener, 1932
  • De kristne menigheter, 1933
  • Urkristendommen gjenoplivet. Pinsevekkelsen, 1934
  • Står Jesu gjenkomst for døren? Tusenårsriket og de siste ting, 1935
  • Bak død og grav. Mellemtilstanden og evigheten. Finnes det et helvete?, 1939

    Posthumt

  • Erindringer, utg. av S. B. Lange, 1941
  • Minneutgave. Skrifter i utvalg, 8 bd., 1949–52
  • Barratts erindringer (se ovenfor)
  • A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • div. artikler i Korsets Seier
  • N. Bloch-Hoell: Pinsebevegelsen, 1956
  • S. B. Lange: T. B. Barratt. Et Herrens sendebud, 1962
  • L. Aanestad m.fl. (red.): Kristen sang og musikk, bd. 1, 1962
  • M. Ski: T. B. Barratt – døpt i ånd og ild, 1979
  • Ø. Årdal: Thomas Ball Barratt. Fra metodistpredikant til pinsevekkelsens pionér, h.oppg. UiT, 1994