Thomas Angell huskes i første rekke fordi han testamenterte sin formue til de fattige i hjembyen Trondheim. Med hans formue som grunnlag kunne Thomas Angells stiftelser i årene etter hans død finansiere store deler av byens sosialbudsjett, og deler av byens øvrige budsjett i tillegg.
Rikdommene var bygd opp gjennom flere generasjoner. Omkring 1650 kom farfaren, Lorentz Mortensen Angell, fra Angeln i Slesvig og morfaren, Thomas Hammond, fra England. Begge ble gift med døtre av rike innvandrere, og begge bygde opp formuer, Lorentz Angell på fiske- og kobberhandel, Thomas Hammond på trelasthandel. Thomas Angells foreldre, Albert Angell og Sara Hammond, førte videre både kobberhandel og trelasthandel og bygde opp sagbruk. Etter at hun ble enke, fortsatte Sara handelen sammen med sin annen ektemann Søren Bygball.
Thomas Angell hadde flere søsken, men var sterkest knyttet til den knapt ett år eldre broren Lorentz. Brødrene fikk sin utdanning i fellesskap, først av huslærer, senere ved katedralskolen i Trondheim, og fra 1709 ved universitetet i København. Der tok de eksamen i teologi 1712. 1715–20 hadde de studieopphold ved universitetene i København, Leipzig og Leiden, og kortere opphold i Dresden, Amsterdam, Paris, Brussel, Hannover og Hamburg.
Gjennom studiene fikk brødrene bredt kjennskap til nye europeiske åndsstrømninger, både opplysningstidens motstand mot den rådende skolastikken og den nye pietismen. I den store boksamlingen Thomas Angell bygde opp, finner vi sterke spor etter disse filosofiske retningene. Blant annet må han ha gjort seg kjent med pietisten Franckes stiftelser i Halle, noe som kan ha tjent som et forbilde da Angell senere opprettet sitt testamente til fordel for de fattige.
Reisene til viktige europeiske byer brakte dem også i kontakt med foreldrenes viktigste handelsforbindelser, og satte dem bedre i stand til å drive sine forretninger. Etter hjemkomsten overtok de styringen med sin arvede formue. Det viktigste av formuen var parter i Røros kobberverk, flere sagbruk i Strinda og Selbu, et stort antall gårder med tilhørende skoger i Selbu og deler av det Irgenske jordegods på Helgeland. Brødrene kjøpte også opp mye av de eiendommer foreldrene hadde eid, men som var gått som arv til søsknene, bl.a. kongetienden i Lofoten, Vesterålen og Andenes.
Av de to brødrene var Thomas ledende i forretningsdriften. Størst arbeidsinnsats la han ned i driften av Røros kobberverk, der han 1729–62 stod i ledelsen, frem til 1758 sammen med svogeren Johan Mangelsen. Etter brorens død 1751 styrte Thomas fortsatt fellesformuen, nå i fellesskap med svigerinnen Sara Collett, og etter hennes død på vegne av brordatteren Karen Angell og hennes mann Peter Frederik Suhm.
Thomas Angell ble aldri gift, men levde nesten hele sitt liv sammen med broren og hans familie. Barndomshjemmet hadde vært en bygård på hjørnet av Kongens gate og Kjøpmannsgata, tvers overfor byens rådhus. Da stefaren Søren Bygball døde, kjøpte de to brødrene i fellesskap en gård nederst i Kjøpmannsgata. Der ble Thomas Angell boende fra 1725 frem til 1761. Han hadde også overtatt familiens gamle gård i Kongens gate, men brukte den som utleieobjekt inntil han 1761 bygde et nytt hus på tomten og flyttet dit de siste årene av sitt liv. Dette huset ble revet i slutten av 1820-årene, da Norges Bank bygde sin nye bankbygning på tomten.
Kort etter Lorentz Angells død kom Peter Frederik Suhm til Trondheim for å fri til den rike datteren Karen, og de ble gift året etter. Forholdet mellom Suhm og Thomas Angell ble meget dårlig, og det kom til brudd 1761. Forklaringene på bruddet varierer fra at Angell ble sint fordi ekteparet Suhm glemte å servere ham den vanlige aftensgrøt mens de holdt selskap, via forargelse over Suhms utenomekteskapelige affærer, til at han ble forledet av sin pietistiske omgangskrets. Bruddet medførte at Suhm og Karen Angell måtte nøye seg med den halve formuen etter hennes far, mens Thomas Angell testamenterte sin del til de fattige. 1/6 av inntekten av formuen skulle gå til barna i Waisenhuset. 1/6 til lemmene i fattighuset. 2/6 skulle gå til skikkelige, fattige enker av bedre stand, mens de siste 2/6 av renteinntektene årlig skulle legges til kapitalen.
Thomas Angell døde høsten 1767 etter flere års skrøpelig helse og ble begravd i familiens gravkapell i Domkirken. Etter hans død fulgte et omfattende skifteoppgjør, som først ble avsluttet 25. juli 1776. Boets aktiva bestod av jordegods i Trondhjems amt på 74 gårder, de fleste i Selbu, Tydal og Klæbu, seks sagbruk som sagde av egen skog i Strinda og Selbu fogderi og halvparten av Irgens-godset på Helgeland. Dette bestod av 164 gårder, og halve kongetienden av Helgeland fulgte med. Kongetienden av Vesterålen, Lofoten og Andenes fogderi hørte også med, dessuten 1/4 av kirkene i Strinda, sju tomtegrunner i Trondheim, 18/180 parter i Røros kobberverk og 1/56 part i Løkken kobberverk. Dessuten omfattet boet aksjer i flere københavnske handelskompanier, obligasjoner, gjeldsbrev og andre utestående fordringer, samt kontanter i fem kister med til sammen 11 845 riksdaler.
Formuen utgjorde totalt ca. 300 000 riksdaler, eller – som det het i datidens språkbruk – “tre tønner gull”. Det er på det rene at Angells formue var en av de betydeligste i landet på den tid. For å bestyre formuen ble Thomas Angells Stiftelser opprettet, og hans tjener Morten Simonsen Hoff ble etter bestemmelse i testamentet satt som forstander over stiftelsen, med en inspeksjon med stiftamtmannen og biskopen i spissen som tilsyn.
De testamentariske gavene gjorde det mulig å ruste opp fattigvesenet i byen. For den sjettedel som skulle gå til fattighuset, ble i samsvar med testamentet Thomas Angells Stuer bygd, i tilknytning til det gamle fattighuset i Kongens gate. Stuene var beregnet på fattige av småborgerstand og ble tatt i bruk 1770. For de to sjettedeler som skulle gå til de skikkelige enker, ble Thomas Angells Hus bygd på hans egen tomt rett overfor Domkirkegården, og tatt i bruk 1772. Huset ble forbeholdt enker og andre av kjøpmanns- eller embetsstand, og personer som var i slekt med Thomas Angell ble etter hans egen bestemmelse prioritert. For waisenhusbarnas sjettepart ble det nye Waisenhuset reist like ved Domkirken i årene 1771–75.
To sjettedeler av renteinntektene skulle etter bestemmelsene i testamentet årlig legges til kapitalen. Dette mente øvrigheten var urimelig mye, og man skaffet kongelig tillatelse til å bruke av disse pengene til andre formål. 1772 ble tukthuset satt i stand for nesten 24 000 riksdaler, som tilsvarte overskuddet for 1768–73. 1778 stod Katedralskolens nye bygning (Harsdorffbygningen) ferdig, finansiert med inntektene for 1774–79. Nytt vannverk ble fullført for stiftelsens regning 1777. Av overskuddet ble det også gitt årlige bidrag til Trondhjems borgerlige Realskole frem til 1809. Bidrag gikk også til byens nye sykehus, til almueskolene og til pensjoner til embetsmannsenker. Frem til 1816 ble det til formål utenfor testamentet brukt nesten 300 000 riksdaler. I forhold til byens budsjett for øvrig, var bidragene fra Thomas Angells stiftelser meget betydelige.