Forfatter. Foreldre: Professor Carl Paul Caspari (1814–92) og Marie Caroline Amalie Constanze von Zezschwitz (1830–1918). Gift 20.7.1883 med Catharina (“Trine”) Magdalena Wahl (1.3.1857–17.12.1915), datter av kammerherre Carl Julius Wahl (1820–1901) og Jeanette Catharina Blom (1828–1857).

Selv om Theodor Caspari ble født i Christiania og vokste opp i byens daværende utkantstrøk Homansbyen, sa han om seg selv – sikkert med et glimt i øyet – at han var “tyskfødt”. Hans virkelig tyskfødte foreldre hadde bodd flere år i Norge og allerede lært seg norsk da Theodor kom til verden, men dagligspråket i barndomshjemmet var trolig fortsatt tysk. Han kom likevel (eller nettopp derfor?) til å bli en av de mest nasjonalbegeistrede naturlyrikere vi har hatt.

Hans nasjonalfølelse var knyttet til naturen og det landlige, med særlig vekt på høyfjellet og folkelivet i fjellbygdene, og den gav seg ingenlunde utslag i den gjengse radikalisme i siste del av 1800-tallet, som krevde norsk selvstendighet og oppløsning av unionen. Han var en dypt konservativ mann, som brukte mye av sine evner i diktekunsten til å kjempe på historiens alltid vikende front mot de rådende tendenser i tiden. Hans utidsmessighet kan være én av grunnene til at han er utelatt av nyere litteraturhistorier, der han bare nevnes i forbifarten som mottaker av et interessant brev fra Ibsen. Med sitt omfattende forfatterskap og med den posisjon han innehadde i samtiden kunne han saktens fortjent mer inngående omtale, selv om hans form og dikteriske uttrykk ikke faller i ettertidens smak.

Theodor Caspari hadde Hartvig Lassen som norsklærer i gymnaset, men lærerens Wergeland-entusiasme prellet av på eleven, som allerede tidlig stilte seg i opposisjon til tidens åndsstrømninger og dermed valgte Welhaven som sitt forbilde. Først i moden alder fikk han øynene opp for Wergelands storhet, slik han også ble en beundrer av Ibsen noen år etter å ha debutert med satiriske vers rettet mot samme dikter. Casparis debutsamling Polemiske Sonetter (1880) inneholdt satiriske dikt mot alt han så som forfallstegn i tiden, derunder særlig den realistiske litteratur. Boken kom i to opplag, noe som tyder på at Caspari gav uttrykk for holdninger som var utbredt i befolkningen, kanskje særlig i embetsstanden.

Pussig nok var det Ibsens diktning som åpnet hans øyne for det norske fjellandskapet og gjorde ham til friluftsmenneske og høyfjellspoet, og det er på dette felt – som friluftslivets og høyfjellets sanger – at Caspari kan sies å være nyskapende. Ibsens Brand og det episke diktet “På vidderne”, som vår tid først og fremst oppfatter som idédiktning, virket på Caspari som en høyere form for turistreklame. Han ble en ivrig fjellvandrer og skiløper, noe som ennå ikke var vanlig blant byfolk, og hans diktning om friske naturopplevelser har utvilsomt på sin måte bidratt til å gjøre Norge til en friluftsnasjon. Han skrev lettfattelige, velturnerte vers som uttrykte en naturglede flere og flere nordmenn i løpet av hans levetid kom til å dele. Ettersom Caspari selv var i stand til å kombinere friluftsliv og åndsliv, kan han neppe lastes for den ensidige virkning hans dikt kan synes å ha hatt på nasjonen.

Theodor Caspari var “klasselærer” av yrke da han 30 år gammel giftet seg med datter av familiens nærmeste nabo i Homansbyen, den fire år yngre Catharina Wahl. Etter teologisk embetseksamen 1877 og studieopphold i Tyskland og Italia hadde han praktisert som huslærer og lærer på privatskole, før han 1881 kom til Tromsø som klasselærer. Etter noen år der i byen ble han knyttet til latinskolen i Kristiansund, før han 1890 ble ansatt som “overlærer” (lektor) ved Kristiania katedralskole. Der ble han værende til han gikk av med pensjon 1923. Med sin omfattende dannelse og livsglade natur, sin forunderlige blanding av åpenhet og forstokkethet med dyp forankring i forgangne tiders verdier må han ha vært en inspirerende og utfordrende lærer.

Han var hele sitt voksne liv aktiv som forfatter og utgav dikt, sanger, romaner og reiselivsskildringer – de sistnevnte basert på hyppige reiser innenlands og i Europa. Mange av hans verker oppnådde stor popularitet; i så måte betegnet den prosalyriske romanen Vildren (1905) et høydepunkt. Hans dikteriske gemytt egnet seg godt for leilighetsdiktning, og han avfattet en rekke kantater til høytidelige anledninger. Han var med i Den norske Forfatterforening fra foreningens stiftelse og deltok i styrer og råd i en årrekke. I mer enn 20 år, til han var nærmere 80, leverte han bokanmeldelser og annet stoff til Aftenposten. Den “tyskfødte” forfatterens siste bok kom ut 1942, i hans 89. år, og ble straks forbudt av okkupasjonsmakten. Han døde etter langvarig sykdom i februar 1948, dagen før han ville fylt 95 år.

Mange av hans dikt er tonesatt av norske komponister og lever videre i repertoaret for sangkor. Dikteren Theodor Casparis viktigste innflytelse er antakelig den han øvde på sin samtids landsmenn ved å sette ord på deres opplevelse av den ville og frie, norske natur.

  • Polemiske Sonetter, 1880
  • Vildren, 1905
  • Norsk naturfølelse i det nittende aarhundre, 1917
  • Fra mine unge aar, 1929
  • Fra Rauma til Rhinen. Reiseskildringer og kulturbilleder fra gamle dager, 1933
  • Gaute den fredløse, 1934
  • Av Jotunheimens saga, 1942
  • Theodor Casparis egne bøker (se ovenfor)
  • K. Elster d.y.: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • nekrologer i Aftenp., Mgbl. og Dagbl. 13.2.1948
  • NLH/Bull, bd. 5, 1961

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Asta Nørregaard, 1919; p.e
  • Maleri (hoftebilde) av Anders C. Svarstad, 1938; p.e