Jurist og politiker. Foreldre: Skolebestyrer Einar Wold (1875–1953) og Amanda Marie Carlsen (1879–1918). Gift 21.8.1926 i Vardø med Aud Margot Moe (16.3.1900–10.8.1995), datter av kjøpmann Albert Moe (1860–1945) og Ida Marie Hansen (1874–1959).

Terje Wold virket som justisminister, utenrikspolitiker og dommer og senere justitiarius i Høyesterett i en dramatisk tid. Som formann i Forvaltningskomiteen av 1951 ble han hovedarkitekten bak moderne norsk forvaltningsrett og gav dermed et betydelig bidrag til samfunnsutviklingen i etterkrigstiden.

Etter examen artium som privatist 1916 studerte Wold jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1921. Deretter fulgte et kort mellomspill som dommerfullmektig i Varanger og bestyrer av et advokatkontor i Tana før han 1922 åpnet egen praksis som overrettssakfører i Vadsø, fra 1931 som høyesterettsadvokat. 1936 ble han utnevnt til dommer ved Hålogaland lagmannsrett. Wold var aktiv som lokalpolitiker for Arbeiderpartiet i Vadsø (bl.a. ordfører 1928 og 1935–36) og fra 1936 i Tromsø, med flere kommunale og fylkeskommunale verv, og gjennom hele livet kom han til å nære en særlig interesse og omsorg for nordnorske forhold.

Wold ble utnevnt til justisminister i Nygaardsvolds regjering juli 1939. Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 fulgte han kongen og resten av regjeringen på flukten fra Oslo via Nordvestlandet og Nord-Norge til Storbritannia. I løpet av disse ukene bidrog han til flere viktige provisoriske anordninger (regjeringsvedtak med lovs kraft), deriblant om rekvisisjon av skip og skipsbyggingskontrakter. Dermed var grunnlaget lagt for den norske handelsflåtens innsats i alliert tjeneste – Norges viktigste bidrag til den allierte krigføringen.

Sommeren 1940 stilte Wold seg bak flere regjeringsmedlemmers kritikk av utenriksminister Halvdan Kohts utenrikspolitiske linje. I motsetning til Kohts mer forsiktige kurs ønsket Wold og hans meningsfeller et tettest mulig forhold til Storbritannia, helst formalisert gjennom en militær-politisk avtale. Forholdet til Sovjetunionen, som Koht tilla avgjørende betydning med tanke på et fremtidig fredsoppgjør, måtte komme i annen rekke. Et forslag fra Wold i november 1940 om å opprette en stilling som utenriksråd ble den direkte foranledning til at Trygve Lie avløste Koht som utenriksminister. Mot slutten av krigen var Wold ikke minst opptatt av å sikre norske interesser ved en mulig sovjetisk innmarsj i Nord-Norge.

Som justisminister hadde Wold hovedansvaret for å utarbeide det lovmessige grunnlaget for norsk administrasjon utenfor landets grenser. Bl.a. ble det satt opp et militært rettsapparat og egne sjøfartsdomstoler. Wold deltok også i forhandlingene forut for den norsk-britiske militæravtalen av 28. mai 1941.

Våren 1941 startet arbeidet med å forberede rettsoppgjøret etter krigen. Det ble vedtatt provisoriske anordninger, bl.a. om adgang til å idømme dødsstraff ved særlig grove forbrytelser og om særskilt straff for medlemskap i NS. Grunnarbeidet til den såkalte landssvikanordningen av 1944 ble derimot i hovedsak utført av en gruppe nedsatt av Hjemmefrontens Ledelse (HL).

Terje Wold spilte en sentral rolle i planleggingen av hvordan det norske styringsapparatet skulle gjenopprettes ved frigjøringen. Regjeringen la avgjørende vekt på konstitusjonelle prinsipper og behovet for å sikre kontinuitet tilbake til førkrigstidens demokratisk valgte styringsorganer. HL ønsket i større grad å basere overgangsstyret på utpekte personer som nøt allmenn – implisitt HLs – tillit. Striden toppet seg omkring planene for reetablering av det lokale selvstyret (kommunalordningen). Wold stod sentralt i arbeidet med denne saken og ble tillagt en del av ansvaret for krisen som oppstod, men som ble løst ved at regjeringen et langt stykke på vei gav etter for HLs synspunkter. Han nøt derimot allmenn anerkjennelse for sin innsats for oppbyggingen av de norske polititroppene i Sverige. Wold var det første medlem av regjeringen som besøkte de frigjorte delene av Øst-Finnmark i november 1944, og han var medlem av regjeringsdelegasjonen som ble sendt til Norge i midten av mai 1945 i påvente av kongens og resten av regjeringens tilbakekomst.

25. juni 1945 gikk Nygaardsvolds regjering av. Wold ble innvalgt på Stortinget for Arbeiderpartiet i Finnmark samme høst og ble leder av utenriks- og konstitusjonskomiteen. Blant sakene han engasjerte seg i, var det sovjetiske kravet om en endring av Svalbards folkerettslige status. Wold var blant dem som i det lengste ville holde fast ved London-regjeringens opprinnelige tilbud om norsk-sovjetisk felles forsvar av øygruppen. I likhet med andre som hadde stilt seg bak den tidlige etterkrigstidens “brobyggingspolitikk”, opplevde han at forutsetningen – samarbeidet mellom stormaktene – gradvis forsvant, og vinteren 1949 tilhørte han den delen av Arbeiderpartiets ledelse som tok utvetydig stilling for at Norge skulle slutte seg til Atlanterhavspakten.

Wold ble utnevnt til dommer i Høyesterett september 1945, men tiltrådte embetet først da han forlot Stortinget etter valget 1949. Fra 1958 til han gikk av med pensjon 1969 var han rettens justitiarius. I denne rollen ble han oppfattet som en effektiv administrator. Hans kollega i Høyesterett, Finn Hiorthøy, har skrevet at Wold som dommer ofte valgte å følge “hevdvunnen praksis og tolking, uansett om han personlig fant domsutslaget mindre smakelig”. Mot dette påpeker en av Wolds etterfølgere som justitiarius, Carsten Smith, at Wold i flere vota stilte spørsmål ved etablerte rettsoppfatninger. Wold brakte sitt internasjonale engasjement inn i Høyesterett. Han var medlem i en rekke internasjonale organisasjoner for jurister og dommere og satt som dommer i Den europeiske menneskerettsdomstol fra 1959 til sin død. Han var formann i World Association of Judges fra 1969.

1951–58 ledet Terje Wold den såkalte Forvaltningskomiteen, som var nedsatt for å “utrede spørsmålet om mer betryggende former for den offentlige forvaltning”. Bakgrunnen var etterkrigstidens ekspansjon i statens og forvaltningens dekningsområde og omfang. Som komiteens leder la Wold vekt på å sikre enkeltindividenes rettigheter og rettsstatens prinsipper. Innstillingen fra mars 1958 la grunnlaget for Ombudsmannsloven av 1962 og Forvaltningsloven av 1967. Wolds og komitéflertallets syn på behovet for offentlighet i forvaltningen fikk gjennomslag i Offentlighetsloven av 1970.

Terje Wold var til tider omstridt blant kolleger og medarbeidere. Derimot ble det knapt reist tvil om hans juridiske fagkunnskap. Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1959.

    Et utvalg

  • Det kommunale styre i tiden mellom frigjøringen og avholdelsen av alminnelig kommunevalg, Justisdepartementet. Rundskriv nr. 1 om kommunalordningen, London 1945
  • Statsminister Nygaardsvold, i Samtiden 1953, s. 298–306
  • Noen spørsmål i tilknytning til Høyesteretts stilling og funksjon i rettspleien, i Jussens venner, bd. 5, hf. 6, 1970, s. 201–212
  • HEH, flere utg. 1938–68
  • Stud. 1916, 1942, 1966
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • O. Riste: 'London-regjeringa'. Norge i krigsalliansen 1940–45, bd. 1–2, 1973–79
  • F. Hiorthøy: biografi (med bibliografi) i NBL1, bd. 19, 1983
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • NKrL, 1995
  • J. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret: rettsoppgjøret etter okkupasjonen, 3. utg. 1998
  • opplysninger fra Carsten Smith, 2004
  • Maleri av Harald Dal, 1965; Høyesterett, Oslo