Designer. Foreldre: Idrettsmann og journalist Robert Castberg Meyer (1915–88) og hjemmehjelpsleder Edel Nielsen (1920–99). Gift 1987 med kunstmaler Annelene Veslemøy Merton (13.4.1944–), datter av kunstmaler Erling Merton (1898–1967) og lærer Othilie Veslemøy Søyland (1905–56). Bror av Robert Meyer (1945–).

Terje Meyer startet sin karriere som møbeldesigner, men begynte tidlig å interessere seg for industridesign. Hans betydning ligger først og fremst i at han har vist at høy estetisk kvalitet ikke står i motsetning til krav om saklighet og funksjonalitet i produkter av avansert teknisk karakter.

Meyer tok diplomeksamen på trelinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) 1965. Han har også foretatt studiereiser til utlandet, bl.a. til Sør-Amerika 1963, Japan 1973 og til en rekke europeiske land. Etter eksamen drev han egen virksomhet som møbeldesigner til han 1970 innledet et samarbeid med Bjørn A. Larsen. 1980 ble han leder for det nyopprettede Platou Industridesign. I senere år har han igjen drevet sitt eget kontor, Meyer Design AS.

Nytenkende og fremtidsrettet designarbeid og samarbeid med andre designere og faggrupper har preget Meyers virksomhet. Han har også deltatt i den fagpolitiske debatt både nasjonalt og internasjonalt, først som formann i ID – Norske Industridesignere 1976–80, senere som styremedlem i International Council of Societies of Industrial Design, ICSID, 1981–85.

1978 ble Meyer medlem av Granum-utvalget, som utredet spørsmålet om en egen industridesignerutdanning i Norge. Da Industridesignerutdanningen startet med prøvedrift 1979, ble Meyer ansatt som foreleser i systematisk produktutvikling. Året etter ble han en av utdanningens representanter i Owe-komiteen, som skulle utrede mulighetene for å integrere utdanningen i studietilbudet ved SHKS. Meyer har senere også vært gjesteforeleser ved National College of Art and Design i Dublin, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, Arkitekthøgskolen i Oslo og ved Bedriftsøkonomisk Institutt.

Meyers merittliste er lang og variert. Den inneholder blant annet kontormøbler og interiørløsninger, maskiner for landbruket og fiskeforedlingsindustrien, VVS-utstyr og husholdningsapparater, elektronisk kommunikasjonsmateriell og medisinsk utstyr. Mest kjent er likevel hans skinnegående materiell, utviklet for NSB, Oslo Sporveier og Gardermobanen.

Meyers arbeider er blitt premiert en rekke ganger. 1970 arrangerte Norske Interiørarkitekters og Møbeldesigneres Landsforening, NIL, sin jubileumskonkurranse. Der fikk Terje Meyer 1. premie i Fremtidens boform (sammen med Ø. Gromholdt, K. Jørgensen og Per Ødegaard) og 1. premie i konkurransen om innredningskomponenter for barn, handikappede og eldre. Han fikk 1. premie i Bransjerådets møbelkonkurranse 1972/73, 1. premie i konkurranse om sykkel arrangert av Japan Industrial Promotion Organization 1973 (sammen med J. S. Christensen og Larsen) og The Brunel Award 1987 for mellomdistansetog, 1989 for sovevogn og 1994 for intercity-tog. 1995 fikk han Jacob-prisen.

  • Landbruksmaskiner for Underhaug as, 1980–97
  • ekspresstog type B7 for NSB, 1981/82
  • kontormøbler for Haraldssøn as, 1983
  • lokaltog type 69, NSB, 1983
  • radiokommunikasjonsutstyr, Newcom as, 1984
  • mellomdistansetoget BM 92 og sovevogn, NSB, 1984/85
  • storkjøkkenartikler, Essnor, 1985–2002
  • Intercity-tog IC70, NSB, 1991
  • kongevogn, NSB, 1993
  • T-banesettet T 2000, Oslo Sporveier, 1994
  • Flytoget, Gardermobanen, 1998
  • ekspresstog Signatur, NSB, 1999
  • elektronisk stetoskop, Meditron ASA, 1998–2001
  • datastyrt oppbevaringssystem for klær og gjenstander, Det Kongelige Slott, 1999–2001
  • S. R. Thue: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • F. Wildhagen: Norge i Form, 1988, s. 170–171, 188–189 og 192–194
  • L. Mannila: God Form i Norge. Jacob-prisens vinnere 1957–1995, 1996, s. 174–177
  • HEH, flere utg