Historiker. Foreldre: Handelsborger Johan Martin Nilsen Steen (1863–1955) og Bertha Kathrine Hopland (1858–1927). Gift 19.4.1933 med senere professor Ellisiv Andrea Buch (1908–2001; se Ellisiv Steen). Svoger til Ada Polak (1914–).

Sverre Steen var en av de mest betydelige norske historikere på 1900-tallet og kanskje den profesjonelle norske historiker som i etterkrigstiden sterkest la vekt på å opprettholde kommunikasjonen med publikum utenfor akademia.

Steen vokste opp i Bergen og tok examen artium ved katedralskolen der 1917. Hans familiebakgrunn var ikke utpreget akademisk, men han studerte fra 1918 engelsk, norsk og historie ved universitetet i Kristiania. Hans talent for historie må ha vært åpenbart; våren 1919 sørget professor Edvard Bull for at Steen, 20 år gammel, overtok et oppdrag om å skrive Kristiania postvesens historie.

Bull var utvilsomt Steens viktigste veileder og døråpner. Etter cand.philol.-eksamen 1924 ble Steen lektor i Trondheim. Nå fremskaffet Bull flere ganger midler, slik at Steen kunne ta fri fra lektorgjerningen og vie seg til historiefaget. Steen arbeidet i denne tiden med et manuskript om samferdsel i norsk middelalder, som 1929 ble gitt ut under tittelen Ferd og fest. Steen var fra 1927 stipendiat ved Universitetet i Oslo, og Bull grep igjen styrende inn i hans karriere. Steen tok på seg å skrive et par bind i Det norske folks liv og historie, som Bull redigerte. Da Bull ble syk og døde 1932, endte Steen med å skrive fire bind i dette verket. Parallelt med avslutningen av denne oppgaven arbeidet han med Kristiansands historie, som han gjorde ferdig 1945. Da hadde han også rukket å være redaktør og sentral skribent i Norsk kulturhistorie.

Ved Bulls død ble det en åpning for Steen ved universitetet; han ble dosent 1933 og overtok Halvdan Kohts professorat fra 1938. Steen ble sittende i dette embetet til han gikk av med pensjon 1965.

Steen fortsatte sitt arbeid ved universitetet under den tyske okkupasjonen, men ble arrestert oktober 1943 og satt fengslet i en drøy måned som ledd i maktkampen om universitetet. Selv om han kunne vende tilbake til sitt professorat 1945, skulle verdenskrigen fortsette å ta mye av hans tid og arbeidskraft. Steen ble medlem av Undersøkelseskommisjonen av 1945 og redaktør for verket Norges krig 1940–45.

Etter krigen fremstod Steen som historiefagets dominerende skikkelse i Norge, og han ble i de følgende tiårene en sentral aktør i oppbyggingen av forskningsmiljøer og finansieringsordninger for forskning og utdanning. Eksempelvis var han sentral i dannelsen av Institutt for norsk historisk forskning som et forskningsinstitutt under Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) 1951, og han var viseformann i NAVF 1949–53. Forskningsinteressen ved instituttet samlet seg særlig om to felter: okkupasjonshistorie og norsk historie på 1800-tallet, emner som stod i sentrum for Steens interesse etter krigen.

Steen hadde i 1930-årene etterlyst et stort verk om 1814 og årene etter, og han skulle selv komme langt på vei til å realisere dette. Fra 1951 til 1962 sendte han ut fem bind av Det frie Norge, som behandler norsk historie fra 1814 til 1836. Verket fikk 1972 en fortsettelse i Grev Wedels stattholdertid. 1800-tallets historie ble også behandlet med utgangspunkt i det lokale selvstyret i to bøker fra 1968 og 1973.

Selv om Steen tok sin undervisning og administrative oppgaver på alvor, var det i å skrive historie han fant sin store glede. Dels hadde han glede av å finne frem til ny kunnskap for sin egen del. Nesten like viktig var det å formidle til mange det nye han fant. “Det er ikke morsomt å skrive bare for en sekt av fagfolk,” sa Steen 1968. Han utgav 1969 en kortfattet, populær byhistorie for Bergen og 1974 sine erindringer fra oppveksten der. Lengst ut nådde Steen da han 1967 holdt en serie foredrag i NRK radio, under tittelen Langsomt ble landet vårt eget. Foredragene ble samme år utgitt i bokform og siden supplert med tre bind som brakte fortellingen opp til hans egen tid. Verket innbrakte ham NAVFs formidlingspris.

Som vanlig var blant historikere av hans generasjon, holdt Steen eksplisitte refleksjoner over teoretiske og metodiske forutsetninger ute av sine fortellinger. Der dominerer fortellergleden, men ofte med selvironiske forbehold. I det upubliserte materialet Steen har etterlatt, finnes imidlertid refleksjoner over historiefagets grunnlagsteori. Hans tanker utgjør ikke noe konsistent system, men tar opp i seg impulser som trekker i ulik retning. Kort formulert er hans tenkning preget av en dyptgående splittelse mellom faktapositivisme og hermeneutikk.

Steens forfatterskap henter så å si utelukkende sine temaer fra norsk historie. Han kom inn i historikermiljøet i mellomkrigstiden, en periode preget av strid om den nasjonale identitetsrammen. I løpet av 1930-årene utviklet han en utpreget harmonisk forståelse av norsk historie, preget av suksessiv integrering av nye grupper i nasjonen. Dette er på mange måter likt Kohts tenkning, men hos Steen med mindre vekt på klassekampperspektivet. Med erfaringene fra den annen verdenskrig ble spørsmålet om den nasjonale identifikasjon mindre splittende enn det hadde vært i mellomkrigstiden, og slik sett harmonerte Steens grunnforståelse godt med allmenne tendenser i kulturlivet. Det er ingen grunn til å tvile på at Steen tok på alvor den sannhetsforpliktelse han insisterte på at historikeren var underlagt. Lest i ettertid fremstår likevel hans fortellinger som preget av dominerende tankeformer i sosialdemokratiets modne fase.

Sverre Steen var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1937 og av Vitterhetsakademin i Stockholm fra 1948. Han ble æresdoktor ved Universitetet i Århus 1954 og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1965.

    Et utvalg

  • Kristiania postvesen 1647–1921. Et stykke av postens historie i Norge, 1923
  • Ferd og fest. Reiseliv i norsk sagatid og middelalder, 1929
  • NFLH, bd. 4–7, 1930–35
  • red. Norsk kulturhistorie. Billeder av folkets dagligliv gjennem årtusener, 5 bd., 1938–42
  • Kristiansands historie, bd. 1–2, 1941–48
  • red. Norges krig 1940–1945, bd. 1–3, 1947–50
  • Det frie Norge, 5 bd., 1951–62
  • 1000 års norsk historie, 1958
  • red. Det norske Storting gjennom 150 år, 4 bd., 1964
  • Langsomt ble landet vårt eget, 1967
  • Lokalt selvstyre i Norges bygder, 1968
  • Bergen. Byen mellom fjellene. Et historisk utsyn, Bergen 1969
  • Grev Wedels stattholdertid, 1972
  • Amt og stat, 1973
  • Drømmen om frihet, 1973
  • Guttene i gaten, 1974
  • På egen hånd. Norge etter 1905, 1976
  • Frihet og liv er ett. Norge fra 1920-årene til 1950, 1977

    Etterlatte papirer

  • Sverre Steens arkiv finnes i RA (Privatarkiv nr. 423)
  • Stud. 1917, 1947
  • Universitetet i Oslo 1911–1961, bd. 1, 1961, s. 299–300
  • M. Skodvin: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • J. Strand: Sverre Steen. En bibliografi, h.oppg. Statens bibliotekskole, 1976
  • HEH 1979
  • E. Edding: “Brytningstider” – Sverre Steens syn på historisk utvikling, h.oppg. UiO, 1983
  • V. Høvik: Fra historisk materialisme til kritisk empirisme. En historiografisk analyse av Halvdan Kohts, Sverre Steens og Knut Myklands syn på foreningstiden i perioden 1536– 1814, h.oppg. UiO, 1999
  • F. Sejersted: “Historiefagets fortellinger” i d.s.: Norsk idyll?, 2000
  • Sverre Steens privatarkiv (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Byste (terrakotta) av Maja Refsum, 1958; p.e.; gjengitt i Norske portretter. Videnskapsmenn, 1965, s. 281
  • Tegning (skulderbilde) av Gösta Hammarlund, 1964; gjengitt i Dagbl. 11.4.1964
  • Maleri av Harald Dal, 1969; UiO