Forfatter, folkeskribent. Foreldre: Murer og steinpukker Anders Gustav Nicolaisen (1847–1912) og Kristina Svensdotter (1865–1944). Gift 1) om et første ekteskap er ingen opplysninger funnet; 2) med Jenny Marie (4.1.1895–6.9.1963).

Sverre Nicolaisen, best kjent som Sverre Vegenor, var en meget produktiv forfatter av populærlitteratur i 1920- og 1930-årene. Særlig huskes han for sine fortellinger om detektiven Knut Gribb. Det er etablert ganske omfattende bibliografier over hans litterære produksjon, men biografiske opplysninger er få.

Etter endt folkeskole hadde Nicolaisen en rekke forskjellige jobber som visergutt, gårdsarbeider, snekker og altmuligmann. Han var bosatt flere steder i Kristiania før han flyttet til Fjellhamar i Lørenskog midt i 1920-årene; 1935 bygde han seg en “dukkestue” på Kolbotn, der han ble boende til sin død.

Det første Nicolaisen fikk på trykk, var en liten humoreske i Morgenbladet 1907. Men da han ble ansatt som ekspeditør hos Brinck Løvstad, som var utgiver av vittighetsbladet Veslefrik, ble det fart i skrivingen. 1911 kan man finne bidrag av Nicolaisen i Veslefrik og i Norske Gutter, mens han året etter også skrev i vittighetsbladet Hvepsen. Ved sin død hadde han bidratt i 36 forskjellige blad og aviser, ved siden av utallige bidrag til julehefter. Han var også en utrolig produktiv forfatter av dikt og sanger og laget dessuten tekstene til en rekke tegneserier; mest kjent kanskje Jens Båtsmann i Skib o Hoi.

Pseudonymene var mange: Brutus, Thom Hvisling, Paul Bjørger, Filibuster, S. Nicolaievitz. Men 1920 gikk han over til å være Sverre Wegenor, noen ganger Sverre N. Wegenor, som så ble til Sverre Vegenor. Det var under dette navnet og som forfatter av kriminalfortellinger han skilte seg ut blant folkeskribentene, og navnet er uløselig forbundet med Gribb-fortellinger for Detektiv-Magasinet fra 1929 og fremover. Alt i alt skrev han 182 fortellinger om Knut Gribbs bedrifter, hvorav nesten alle ble brukt i magasinet.

Vegenor la de fleste av sine historier til gjenkjennelige norske miljøer, men evnet å skape frykt og spenning ved å trekke på det overnaturlige eller ved å vise teknologi og vitenskap som er på gale veier. Midt i det realistiske finnes elementer av science fiction, og Vegenor var tidlig ute med å skape trussel og uro via moderne oppfinnelser. Han hadde en egenartet stemningsskapende evne og kunne også trekke på erfaringene som humorist fra tiden ved vittighetsbladene. Ved siden av kriminalfortellingene fortsatte han å skrive for blant andre Norsk Ukeblad, og han holdt kontakten med Tyrihans også under den annen verdenskrig.

Fordi han skrev noveller og føljetonger i magasiner og ukeblad, er det meste Vegenor har skrevet i dag vanskelig tilgjengelig. Noen kriminalbøker ble publisert, for eksempel Dødning-Myren (1947), mens han i 1920-årene også gjorde lykke som forfatter av guttebøker, f.eks. Mysteriet på Måkeholmen fra 1928. Noen av hans fortellinger er også utgitt i Gribb-serien etter hans død (Argus-øyet, 1974). Alt i alt må Sverre Nicolaisens produksjon antas bare å være overgått av Rudolf Muus når det gjelder norsk populærlitteratur.

Sverre Nicolaisen var også en dyktig tegner og laget bl.a. forsiden til første nummer av Tyrihans 1914.

  • Bibliografi i H. P. S. Knudsen: Sverre Vegenor – den glemte folkeskribenten. 1886–1986,s. 24–99
  • Gutter på eventyr, 1924
  • En kjernekar, 1925
  • Sølvskatten ved Elinsjø. Historien om to gutter, en skjult skatt, en hest og en gal mann, 1926
  • Mysteriet på Måkeholmen, 1928
  • En natt i kvernhuset, 1929
  • Jens Båtsmanns skipperskrøner, 1946
  • Dødning-Myren, 1947
  • Det lysende kors, 1947
  • Argusøyet, med etterord av N. Nordberg, 1974
  • Døds-tåken, 1998 (faksimileutg.)
  • H. P. S. Knudsen: Sverre Vegenor – den glemte folkeskribenten. 1886–1986,1986
  • N. Nordberg: Døden i kiosken. Knut Gribb og andre heftedetektiver,2000, s. 213–215