Fagforeningsmann, politiker og offentlig tjenestemann. Foreldre: Murmester Gustav Wilhelm Iversen (1859–98) og Augusta Josefine Andersen (1858–1921). Gift 12.2.1905 med Henny Sandersen (30.8.1884–5.1.1955), datter av maskinist Carl Sandersen (1848–1915) og Emilie Hansen (1847–91).

Murersvennen Sverre Iversen avsluttet yrkeslivet sitt som Statens arbeidsdirektør, som et framifrå eksempel på de mange høyt begavede unge arbeiderne som i arbeiderbevegelsens første generasjoner gjorde en klassereise nedenfra og oppover i samfunnet. Han gikk via bevegelsen til betydelige verv i kommune og stat.

Iversen begynte på Den kgl. Tegneskole i Kristiania 1897, men da faren døde året etter, brøt han av utdanningen og begynte i murerlære. Samtidig formet og utdannet han seg selv planmessig for andre oppgaver. Han bekjempet fyll på jobben og fagforeningsmøter gjennom engasjement i avholdsbevegelsen, han var turner, og han lærte sosialøkonomi ved selvstudier, slik at hans senere bystyrekollega, skipsreder Olaf Ditlev-Simonsen, etterpå alltid uttrykte sin respekt for selvlærte. For å få taleferdighet tok han timer i stemmebruk hos en skuespillerinne og ble en finslipt retoriker med en parlamentarisk, saklig form. Grünerløkka-dialekten ble lagt til side for et akademisk riksmål, og han ble med i Riksmålsvernet. Mens andre murere fikk kallenavn, het han kun “S. I.”.

Karrieren falt i tre faser, som tillitsmann, kommunens mann og statens mann. Etter formannsverv i Murernes Union 1900 og Norsk Murerforbund 1902 ble han sekretær i LO fra 1911, året etter nestformann. Der la han mye arbeid i statistikk, typisk for den faglige retningen som satset på argumenter fremfor aksjoner. Åndsformen bar preg av “humanitet, rasjonalitet og sans for likevekt”, som Trygve Bull senere uttrykte det. Iversen ledet sosialdemokratenes opposisjonsgruppe i Det norske Arbeiderparti før de brøt med partiet 1921.

Allerede 1908 var Iversen blitt medlem av bystyret i Kristiania. Det ble starten på en lang kommunal karriere, som formannskapsmedlem og som formann/styremedlem for Gassverket, Brenselscentralen, flere utvalg og byggekomiteer. 1917–19, da Carl Jeppesen var byens første arbeiderordfører, var Iversen viseordfører, og fra 1915 var han bestyrer av kommunens arbeidskontor frem til han 1926 ble byens lønnsrådmann. Han fratrådte 1941 på grunn av nazifisering av administrasjonen.

Iversen var en mye brukt “offentlig mann”, i utredningskomiteer, som medlem av Arbeidsretten 1919–27, flere voldgiftsretter og i domstolen for boikottsaker fra 1933. Han hadde også sentrale tillitsverv i Nationalforeningen mot Turberkulosen, Norges Badeforbund, Vern og Velferd, Folketeatret, Oslofjordens friluftsråd og Statens idrettsråd, og etter krigen i Selskabet for Oslo Byes Vel og Det Norske Flyktningeråd.

Fra 1941 deltok Iversen i “Kretsen”, som holdt kontakten mellom den sivile motstandsledelsen og regjeringen. Han var sentral i planleggingen av overgangen til fredsadministrasjon. 1945 ble han tilsatt som leder av det nye Arbeidsdirektoratet. Som pensjonist fra 1950 utførte han en rekke oppdrag, i styret for økonomisk forsvarsberedskap og som formann i Det økonomiske samordningsråd, i Statens Utlendingskommisjon og i kommisjoner for jernbanene, tolltariffer og apotekene. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1949.

  • Arbeidstidens lengde i håndverk og industri, 1913
  • Organisationsstatistik. Industrivis og geografisk oversigt, 1914
  • Statistisk oversigt over fagbevegelsen i Norge gjennem 15 aar, 1899–1914, 1915
  • Biografi i With, 1916
  • biografi i Arb.Leks., bd. 4, 1934
  • H. Meyer: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • HEH, flere utg.
  • H. Amundsen (red.): Festskrift til Sverre Iversen på 85-årsdagen 6. november 1964, 1964
  • O. K. Grimnes: Hjemmefrontens ledelse, 1977
  • H. Luihn: Arbeid og samfunn. Arbeidsmarkedspolitikk i Norge gjennom 100 år, 1986