Som presse- og dokumentarfotograf var Sverre Heiberg en av Norges ledende i den perioden da pressefotografyrket tok form. Men hans kanskje viktigste innsats var for Oslo. Som mangeårig bidragsyter til bl.a. Dagbladets side 3 hadde han stor betydning som pådriver for kulturvern og bevaringsarbeid og for samfunnsdebatten i hovedstaden.
Heiberg tilbrakte sine første barneår i Elverum, “plassert sånn i midten” i en søskenflokk på seks. Som 12-åring flyttet han med familien til Kristiania, og denne nye verden med gamle bygårder og gater skulle bli hans kjærlighet for resten av livet.
Sitt første kamera bygde han selv, og etter examen artium på latinlinjen på Fagerborg skole 1932 gikk han i fotograflære. Sammen med en kamerat startet han Norsk Pressebyrå 1932. Byrået eksisterte til 1943, men Heiberg begynte som pressefotograf i Dagbladet våren 1936. Der ble han til han gikk av med pensjon 1988, bare avbrutt av et kort engasjement for Aftenposten og NTB da Dagbladet ble stengt under krigen.
I maidagene 1945 var Heiberg ute og fotograferte i Oslo, med sin Contax og Agfa Isopan film rekvirert av tyskerne. Han dokumenterte den norske gleden og den tyske engstelsen, paradene med frigitte fanger og hjemmefronten, deriblant også bildet av kronprins Olavs hjemkomst. Alle disse bildene er i dag en viktig del av norsk historisk identitet. Også hans Hamsun-portrett fra landssviksaken mot dikteren 1948 er en del av nordmenns billedverden. 1957 dekket Heiberg rettssaken mot forfatteren Agnar Mykle. Hans bilde av presseoppbudet er et forvarsel om pressens interesse for rettssaker i dag.
Men også mindre dramatiske hendelser viser Heibergs årvåkne blikk. Han var en vaktbikkje med sitt kamera i over 50 år, og fra omkring 1970 var hans bidrag fast å finne på Dagbladets side 3. I den perioden Heiberg arbeidet som pressefotograf, ble yrket formet, og hans innsats for å bevisstgjøre sin stand og utvikle deres praktiske arbeidssituasjon var av stor betydning.
Men først og fremst var Heiberg billedskaper. Han skal en gang ha sagt til Arne Skouen: “Filmfotograf blir jeg aldri. Jeg liker ikke at et bilde rører på seg, jeg vil at det skal stå helt stille.” Utsagnet forteller tydelig at han ville kontrollere motivvalget og utsnittet. Han gikk gjerne nær inn på motivet og skapte komposisjoner med et bevisst asymmetrisk eller snapshot-preg. Iblant forenklet eller forsterket han virkninger ved å skape myke overganger eller ved å forsterke kontraster.
Heiberg gjorde en uvurderlig jobb med å dokumentere Oslo, endringene i byen og i livet til menneskene som bodde der. Særlig var han på pletten når det gjaldt hus og miljøer som stod i fare for å bli revet eller endret. Samtidig hadde han stor medfølelse for de svake i samfunnet – uteliggere, husløse og alle som led urett på en eller annen måte. For dette arbeidet fikk han flere utmerkelser: Farverådets og Byggtjenestens bevaringspris (1978), Oslo Arkitektforenings ærespris (1979) og Miljøvernprisen (1982). 1983 fikk han Oslo bys kunstnerpris og 1984 Statens stipend for eldre fortjente kunstnere. Heiberg viste en rekke av sine oslobilder på utstillinger i 1970- og 1980-årene. 1989 ble hele hans billedarkiv overført til Oslo bymuseum.
Sverre Heiberg var en nysgjerrig, engasjert og samtidig tålmodig fotograf med stor evne til å være på rett plass til rett tid. De treffende, tørrvittige tekstene han ofte lot følge sine bilder, viser at han også hadde humoristisk sans.