Prest. Foreldre: Lærer og organist Halvor Halvorsen (1867–1924) og Anne Halvorsdatter Eika (1866–1936). Gift 1934 med Astri Lindboe (28.4.1910–april 1997), datter av ingeniør Waldemar Oxholm Lindboe (1879–1974) og Ragnhild Svensen (1886–1967).

Sverre Eika var den kjente fotballspilleren som ble en legendarisk prest blant hvalfangere i Sørishavet, sjøfolk i Buenos Aires og norske jagerflygere i Storbritannia og på kontinentet under den annen verdenskrig.

Sverre Eika vokste opp i Gjerpen. Han ble tidlig interessert i idrett og kom inn i fotballklubben Odd, hvor han spilte på lag med mange kjente fotballnavn. Men etter artium i 1918 drog han til Kristiania, hvor han etter atskillig tvil begynte å studere teologi ved universitetet. Samtidig gikk han inn i fotballklubben Lyn, hvor han ble en sentral skikkelse både på og utenfor banen. Han fikk også med seg to landskamper før han fullførte studiene 1923. Men kontakten med fotballmiljøet holdt han hele livet, ikke minst ved reisebrev til Lyn-posten fra sine mange opplevelser ute.

Etter ordinasjonen begynte Eika 1924 som vikarprest i Nidaros bispedømme, først i Kristiansund, deretter i Trondheim. 1929 ble han ansatt i Den norske Sjømannsmisjon og drog til Liverpool som sjømannsprest. Etter to år der ble han bedt om å dra til South Georgia som prest for norske hvalfangere. Der fikk han ry ikke bare fordi han på dugnad fikk anlagt fotballbaner og arrangert kamper, men først og fremst fordi han maktet å få personlig kontakt og være til hjelp for nesten hver enkelt av de mange hundre hvalfangerne.

Etter to vintrer i South Georgia ble Eika 1931 bedt av Sjømannsmisjonen om å dra til Buenos Aires for å avløse den kanskje mest kjente av alle sjømannsprester, Johan Nielsen. Det skulle være et vikariat, men Eika ble der i 15 år, avbrutt av et år ved sjømannskirken i Philadelphia (1932–33). Det var travle år med mange skipsanløp og en voksende norsk koloni. Med ofte uortodokse midler tok han seg av den enkeltes behov, og begynte også med mange velferdstiltak, som fotballkamper mellom skipsmannskaper.

Så kom krigen, først til verden, så også til Norge. Eika tok imot torpederte sjøfolk samtidig som han gjennom Norgeshjelpen, stiftet høsten 1939, organiserte den norske kolonien til innsats. Han fikk bl.a. samlet inn penger til fire øvingsfly for den norske flyskolen i Canada. Han skrev også en flammende appell, “Hold deg norsk”, som ble spredt i tusener av eksemplarer i Amerika. Men Eika syntes han måtte gjøre noe mer. Han tenkte på sine kolleger i Storbritannia og meldte seg til tjeneste der. 1943 landet han med et sjøfly i England. En tid vikarierte han for de slitne prester som betjente både den norske kolonien og de væpnede styrkene. 1944 ble Eika bedt om å være prest for den avdelingen av jagerflygere som var i trening for å delta i invasjonen.

Eika drog med flygerne til Sør-England, så dem av gårde da de var med invasjonsdagen 6. juni 1944 og fulgte dem senere til stadig nye flyplasser på kontinentet. Han ble en kjent og kjær skikkelse, full av omsorg og av humør, en mann alle syntes de kunne komme til med sine problemer. Samtidig klarte han under høyst skiftende forhold å holde gudstjeneste for mannskapene hver eneste søndag.

Eika fikk være med sine flygere helt til våpenhvilen. Da drog han tilbake til Buenos Aires hvor hans familie hadde holdt til. 1946 drog de alle hjem til Norge, hvor Eika først ble residerende kapellan i Petrus (nå Sofienberg) menighet og fra 1953 sogneprest i Ris.

For sin innsats ble Eika 1946 ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han hadde også Deltagermedaljen og Nordmannsforbundets hederstegn.

Eika ble en elsket prest i Oslo, også der kjent for sine evner til å få kontakt med enkeltmennesker fra alle samfunnslag og sin sterkt engasjerte og personlige forkynnelse. Han glemte heller ikke sine venner sjøfolkene og satt i Statens Velferdsråd for Handelsflåten fra starten 1946 og til 1964.

Sverre Eika tok avskjed 1969. Da hadde han overlevd et alvorlig hjerteinfarkt 1965. Men en søndag i mars 1971 falt han sammen da han stod på prekestolen i sin gamle kirke, og etter et kort sykeleie døde han 27. mai 1971.

  • Stud. 1918,1950, 1968
  • Under mange stjernehimler, 1966
  • S. Eika: Under mange stjernehimler,1966
  • F. Birkeli: Mellom himmel og jord,1978