Teolog. Foreldre: Lærer og salmedikter Olai Aalen (1874–1949) og Maren Sofie Havikbotn (1869–1946). Gift 1953 med fil.kand. Magnhild Ester Louise Rydén (7.11.1917–24.10.2005), datter av sjefsintendent Nils Magnus Rydén (1870–1961) og Signe Karoline Forssberg (1875–1964). Bror av Leiv Aalen (1906–83); farbror til Odd Aalen (1947–).

Sverre Aalen var en av de førende bibelforskere i norsk teologi i siste halvdel av 1900-tallet. Han var også en viktig aktør i den teologiske og kirkepolitiske debatten, der han stod for en ortodoks linje i pakt med tradisjonen ved Det teologiske menighetsfakultet, der han i mange år var ansatt som professor i Det nye testamente.

Aalen vokste opp i et hjem preget av tradisjonsgitt kirkekristendom. Etter examen artium ved Stavanger katedralskole 1929 begynte han å studere ved Menighetsfakultetet i Oslo og ble cand.theol. 1935. I likhet med broren Leiv, som han stod nær gjennom hele livet, slo han inn på en vitenskapelig løpebane med studieopphold i Tübingen, Halle, Marburg og Leipzig 1936–38 og i København 1939. Avgjørende ble studiene i Lund i Sverige 1940–42 og 1948–50, der han mottok sterke impulser fra professor Hugo Odeberg. Av ham lærte Aalen å anvende Det gamle testamente og senjødedommen som historisk tolkningshorisont for forståelsen av Jesus og de nytestamentlige skrifter. Dette program kom han siden til å følge.

Aalen la grunnlaget for sitt videre arbeid som bibelforsker med en omfattende og dyptgående undersøkelse av Die Begriffe 'Licht' und 'Finsternis' im Alten Testament, im Spätjudentum und im Rabbinismus, en avhandling som ble belønnet med den teologiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo 1951, og som ble et internasjonalt standardverk. Ut fra sin religionshistoriske tilnærming belyste han Jesu forkynnelse om Guds rike og hans selvbevissthet, den nytestamentlige kristologi, kirketanke og sakramentteologi. Å påvise så vel sammenheng som brudd mellom Det gamle og Det nye testamente var viktig for Aalen.

Avstanden til den dominante tyske bibelforskning var betydelig. Både i metodologi og kirkelig holdning stod han derimot den samtidige svenske bibelvitenskap nær. Slik førte han Menighetsfakultetets linje innen bibelforskningen videre. Aalen ble adjunktstipendiat ved fakultetet 1942, dosent i nytestamentlig teologi 1952 og var professor i samme fag fra 1955 til han nådde aldersgrensen 1979.

Aalen oppfattet seg som en kirkelig ekseget. Bibelforskningen skal tjene kirken, drives i kirkens rom og være veiledet av dens bekjennelse. Bibelforskerens kirkelige ansvar er ikke begrenset til studerkammer og forelesningssal. Gjennom en årrekke deltok Aalen i Det norske bibelselskaps arbeid med nye bibeloversettelser: Det nye testamente. Oversatt for ungdom (1959), Utvalg av Det gamle testamente (1966) og Det nye testamente. Ny oversettelse (1975 og 1978). Blant de frivillige misjonsorganisasjoner var det Den Norske Israelsmisjon som stod hans hjerte nærmest.

Aalen var aktiv i den kirkelige debatt når han fant det nødvendig. Han lot seg ikke presse til å innta politisk korrekte standpunkter, men forsvarte iherdig bibelsk og bekjennelsestro kristendom, ofte i konflikt med tidsånden. Han ble en markant motstander av kvinnelige prester. I 1950-årene lot han seg engasjere av “den nye kirkelige aktivitet” (Norsk menighetsinstitutt). Men sitt mest omfattende praktisk-kirkelige arbeid nedla han i organisasjonen For Bibel og Bekjennelse, der han i mange år satt i ledelsen, som formann 1976–78.

De siste år ved Menighetsfakultet ble en stor påkjenning. At fakultetet åpnet for utdanning av kvinnelige prester, ble et hardt slag for Aalen. Som underviser la han vekt på språklig grundighet og at studentene ble ført inn i eksegetens verksted. En kirkelig teologi måtte forankres i vederheftig skriftutleggelse.

    Bøker

  • Die Begriffe 'Licht' und 'Finsternis' im Alten Testament, im Spätjudentum und im Rabbinismus, DNVA Skr. II 1951 nr. 1, 1951
  • Helvetslæren i Bibelen og i religionshistorisk lys, i L. Aalen og S. Aalen (utg.): Bakenfor inferno. Oppgjør med tradisjonelle forestillinger om helvete, 1955, s. 7–32
  • Matteusevangeliet, forelesningsreferat v/ T. Raddum, O. Salomonsen og Olav Skjevesland, 1971
  • Guds Sønn og Guds rike. Nytestamentlige studier, 1973

    Stensilerte skrifter (utg. av MF)

  • Jesu forkynnelse om Guds Rike – etter de synoptiske evangelier. Forelesninger 1954, 1977
  • Efeserbrevet, 1979
  • Kristologien i de synoptiske evangelier, 1979
  • Johanneisk teologi, 1979

    Bidrag til samleverk

  • Licht und Finsternis, i Religion in Geschichte und Gegenwart, 3. utg., Tübingen 1957–65, bd. 4, sp. 357–359
  • Taleforbudet for kvinner i Det nye Testamente, i L. Aalen (red.): Kvinnelige prester – hvorfor ikke? Kirken og dens embete i dagens debatt, 1958, s. 9–35
  • medarb. i Theologisches Wörterbuch zum Alten Testament, bd. 1, Stuttgart 1970–73, sp. 160–182
  • Glory, i The New International Dictionary of New Testament Theology, bd. 2, Exeter 1975, s. 44–45

    Ikke-publisert materiale

  • Etterlatte papirer i MF-arkivene
  • Stud. 1929, 1954
  • HEH 1979
  • I. Asheim m.fl. (red.): Israel – Kristus – kirken. Festskrift til professor dr.theol. Sverre Aalen på 70-årsdagen 7. desember 1979, 1979 (med bibliografi)
  • B. D. Haraldsen: Nådegave og embete ifølge Sigurd Odland og Sverre Aalen. Presentasjon og vurdering, spesialavh. MF, 1980
  • H. Pedersen: Kefalestrukturen som skriftsynsproblem spesielt med henblikk på Sverre Aalens syn på forholdet mellom mann og kvinne, spesialavh. MF, 1981
  • O. Nordengen: Synet på kvinnelige prester. Et skriftsynsproblem? Belyst ut fra debatten mellom Sverre Aalen og Edvin Larsson i 1970-årene, spesialavh. MF, 1983
  • S. H. Lunde: Sverre Aalen som skriftteolog i kirken, spesialavh. MF, 1992
  • A. Kjeilen: Studie i Sverre Aalen's tese om Jahvistisk teologi, spesialavh. MF, 2001
  • Portrett av ukjent fotograf, 1980; MF, Oslo