Politiker. Foreldre: Tannlege Gudmund Stray (1885–1970) og Anne Johanne Marie Frøstrup (1893–1975). Gift 17.3.1954 med Gwynneth Enoch (16.9.1925–), datter av lagerbestyrer og parlamentsmedlem John Enoch (1898–1971) og Ada Ladysmith Manley (1900–76). Brorsønn av Christian Stray (1894–1981; se NBL1, bd. 15); fetter av Signe Marie Stray Ryssdal (1924–).

Svenn Stray hadde i 40 år fremtredende verv i Høyre, i Stortinget og i flere regjeringer. Han markerte seg først og fremst i utenrikspolitiske og konstitusjonelle spørsmål, men satte også spor etter seg i partiets sosialpolitikk.

Stray vokste opp i en politisk engasjert familie i Arendal. 1941 tok han examen artium på reallinjen og startet samme år jusstudier ved Universitetet i Oslo. Da den tyske okkupasjonsmakt innledet sine aksjoner mot studentene 1943, kom han seg unna i tide og flyktet til Sverige. Der meldte han seg til tjeneste hos de norske polititropper. Februar 1945 var han med i den norske reservepolitistyrken som ble sendt til Finnmark for å overta kontrollen i de områder som var befridd av russerne.

Etter frigjøringen fortsatte Stray sine studier og ble cand.jur. 1946. Samme år var han formann i Den Konservative Studenterforening, og i denne egenskap fikk han – bare 24 år gammel – sete i Høyres sentralstyre. Der ble han lagt merke til fordi han våget å opponere mot partiets dominerende formann, C. J. Hambro, når det gjaldt Høyres politiske profil og valgstrategi. Stray mente at Høyres resultater ved valgene 1945 og 1947 fortalte at velgerne var opptatt av andre saker enn de som den eldre generasjon i Høyre stadig agiterte for. I likhet med Sjur Lindebrække stod Stray på konservative grunnverdier, men var også frisinnet og åpen for reformer i parti og samfunn.

1947–48 var Stray dommerfullmektig ved Oslo byrett og samtidig formann i Det Norske Studentersamfund. 1948 ble han dommerfullmektig i Moss og ble i rask rekkefølge formann i Moss Unge Høyre og i Moss Høyre. 1950 etablerte han egen praksis som overrettssakfører (advokat) i Moss.

Stray var varamann til Stortinget 1949–53 og fra 1958 til 1985 fast representant fra Østfold. Han begynte i sosialkomiteen og markerte seg der med et sterkt sosialt engasjement. Strays arbeidsform var ikke populære utspill i offentligheten, men tålmodig arbeid innad i de relevante organer for å oppnå resultater. Han oppnådde mer enn hva folk flest fikk inntrykk av. Ikke minst gjorde han, sammen med Claudia Olsen, en betydningsfull innsats i arbeidet med stortingsmeldingen om folketrygden – det første skritt på vei mot den store sosialpolitiske reform som ble vedtatt 1967. I striden om kvinners rett til selvbestemt abort markerte Stray seg tidlig for vern av det ufødte liv.

Etter hvert ble sikkerhets- og forsvarspolitikk hans hovedfelt som medlem av Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité. I to perioder var han utenriksminister – først ett år i Bortens regjering 1970–71 og senere i Willochs regjeringer 1981–86. Statsminister Kåre Willoch satte ham høyt som sakkyndig på det konstitusjonelle område.

Strays ledelse av Utenriksdepartementet var preget av det grunnsyn at et lite land kunne oppnå størst innflytelse overfor en stormakt ved å opptre slik at man ble lyttet til som en venn som gjerne ville gi gode råd, og ikke ved offentlig å forsøke å diktere “den store”. Hans aversjon mot å drive utenrikspolitikk gjennom mediene, og hans totale mangel på interesse for å sette seg selv i rampelyset, førte til at han fra enkelte hold ble kritisert for ikke å være mer aktiv og klar når det gjaldt å fremme norske synspunkter. Men ved sin diskrete måte å øve påvirkning på oppnådde Stray i realiteten betydelige resultater – ikke minst i NATO. Et eksempel kan være det som skjedde under en krise øst–vest i den kalde krigens tid, da USA ønsket å få alliansen med på en økonomisk boikott av Sovjetunionen – noe deler av opinionen i Norge og Vest-Europa var imot. Utad holdt Stray en lav profil i dette spørsmål, men på et møte i NATO-rådet klarte han å vinne støtte til det syn at “det er lite klokt å starte en krig hvis man ikke er sikker på å vinne den”. Det ble ikke noe av den foreslåtte boikott. Strays analytiske evne og historiske kunnskaper gjorde at han ble lyttet til i europeiske og andre internasjonale fora.

Ved regjeringsomdannelsen 1983, da et sjefsskifte i UD kunne være aktuelt, gikk Willoch sterkt inn for å beholde Stray der, for ikke å risikere å få en statsråd fra et av mellompartiene – med fare for større ettergivenhet overfor sovjetiske krav mot Norge og NATO.

Svenn Stray var formann i Unge Høyres Landsforbund 1950–54, viseformann i Høyre 1962–70 og partiets parlamentariske leder 1965–70. Han var formann i Folk og Forsvar 1955–71 og i Europabevegelsen 1971–81. I perioden 1973–81 var han Stortingets visepresident. Han har mottatt storkors av flere utenlandske ordener.

  • Aktuell samfunnslære, 1967 og senere utg
  • SNL, flere utg.
  • HEH, flere utg.
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • J. Benkow: Folkevalgt, 1988
  • K. Willoch: Statsminister, 1990
  • L. R. Langslet: Fra innsiden, 1994
  • samtaler med politiske kolleger og ansatte i Utenriksdepartementet