Svend Foldøen var en sentral og markant emissær gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. “Ryfylkebispen” ble han kalt; kallenavnet angir både at Ryfylke var hans “bispedømme” og at han var en sentral leder for et troende lekfolk, som i en viss grad stod i et spenningsfylt forhold til den offisielle kirken.
Foldøen vokste opp i enkle kår på øya Foldøy i Ryfylke. Som ung gutt arbeidet han hjemme på farsgården og drev samtidig aktivt på sjøen. Han hadde en part i en brislingnot, og noen har antydet at han så for seg en fremtid som fisker. Han prøvde seg som dreng og som fabrikkarbeider, men ikke noe av dette passet for ham. Det var lett for ham å bli med da en gruppe ungdommer 1899 reiste til USA og ville prøve lykken. Etter en tid på prærien fikk han mulighetene til et godt kjøp, en farm på 640 dekar jord i Dakota. Men han hadde noen mektige kamper med Vårherre i denne tiden, og opplevde på en sterk måte at Gud kalte ham til noe annet. Etter godt og vel to år solgte han eiendommen og reiste hjem igjen, som en ny mann.
Etter noen måneder som fri reisende emissær i Ryfylke 1903 fikk Foldøen tilbud om ansettelse i det som den gang het Stavanger krets av Det norske lutherske Kinamisjonsforbund (nå Norsk Luthersk Misjonssamband). Her ble han trofast i 50 år, til han døde nesten 75 år gammel. 1904–05 gikk han på Framnes Ungdomsskole i Norheimsund i Hardanger, men for øvrig forble han selvlært.
Foldøen ble kastet ut i åndelige vekkelser omtrent fra starten av. Generasjoners formidling av katekisme og bibelfortellinger hadde en stor plass i folks bevissthet, men ikke alltid hadde det fått utløp i et bevisst kristent liv. Folk i Ryfylke var dessuten preget av tiår med en noe tung og haugiansk preget forkynnelse. Mange emissærer fikk oppleve rene skred av mennesker som fikk troen på Jesus som sin personlige frelser i disse årene. Svend Foldøen er den mest markante av alle dem som virket i denne delen av landet.
Samtidig som han hadde stor omsorg for sin menighet og møtte folk på deres eget nivå, kunne han være svært skarp og konkret når han påpekte synd og mangler. Men ingen kunne som ham forkynne det forløsende og frigjørende budskapet om Jesus som tok alt dette på seg for at mennesker som tok imot, skulle bli frelst og fri.
Det går fremdeles gjetord i Ryfylke-bygdene om forkynneren Foldøen. Han huskes både for den sentrale Kristus-forkynnelsen, de slående replikkene, men også for et og annet uhøvlet utsagn som kunne såre og krenke. Han kunne være mer enn ramsalt i formen, og derfor kom han ikke sjelden på kant med biskop, prester og godtfolk ellers. Men det var aldri vondt ment. Foldøen hadde mange kamper med seg selv. Mange ganger kom han tilbake og bad om tilgivelse.
Det passet godt for Foldøen å være ansatt i en kristen organisasjon som hadde syn for både indremisjon og ytremisjon. Han var en ivrig forkjemper for å opprette kristne skoler. Ekteparet Foldøen og den etter hvert store barneflokken bodde flere steder før de endelig fikk sitt hjem på Finnøy, hvor de kjøpte en liten gård som bar navnet “Paradis”.
Svend Foldøen var noe syk og slet med urolige tanker og sjelekvaler de siste årene. Han døde en maidag i 1953, mens han satt i fiskebåten utenfor øya Talgje i Finnøy.