Sven Furberg var en av Norges fremste forskere innen molekylærbiologi, og hans studier av nukleinsyrekomponenter og nukleinsyrer har hatt stor betydning innen kjemi, biologi og medisin. Strukturbestemmelsen av cytidin fikk stor betydning for DNA-forskningen.
Furbergs far innvandret som ung mann fra Nord-Sverige. Familien flyttet til Horten da Sven var 7–8 år gammel. Faren hadde lite formell utdanning, men var vitebegjærlig, leste mye, deltok aktivt i kommunepolitikk og var bl.a. formann i det lokale folkeakademiet. Sven Furbergs barndom og oppvekst var preget av dette positive miljøet, og han fikk tidlig interesse for biologi, spesielt botanikk.
Furberg tok examen artium 1940 og studerte deretter botanikk, matematikk, fysikk og kjemi ved Universitetet i Oslo. Da universitetet ble stengt 1943, gikk Furberg på ski til Sverige, der han fikk opplæring i motstandsarbeid og militært samband. Vinteren 1944–45 ble han beordret tilbake til Norge, hvor han arbeidet sammen med en Milorg-styrke ved Kongsvinger.
Etter fredsslutningen 1945 fortsatte Furberg studiene ved universitetet, og allerede våren 1946 tok han cand.real.-eksamen med innstilling. 1947 fikk han et stipend fra British Council for å arbeide sammen med professor Bernal ved Birkbeck College i London. Her kunne han omsider komme i gang med sin store interesse – strukturer av biologisk virksomme molekyler, og spesielt nukleinsyrekomponenter og nukleinsyrer.
Etter to års arbeid leverte Furberg sin doktoravhandling. Den omfattet bl.a. strukturbestemmelsen av cytidin, en forbindelse mellom cytosin (en av de fire basene i DNA-molekylet) og D-ribose. Dette var den første strukturbestemmelse av et nukleosid og viste seg å være avgjørende for en mer detaljert kunnskap om strukturen av DNA- og RNA-kjedene. Det var også en fremragende innsats rent røntgenkrystallografisk med de metoder som stod til rådighet. Francis H. C. Crick, som sammen med James D. Watson fikk Nobelprisen 1962 for beskrivelsen av DNA-molekylets struktur, beskriver Furbergs arbeid som “a remarkable achievement for the time”, og i sitt originalarbeid om DNA-molekylets struktur, publisert i Nature 1953, henviser de til Furbergs arbeid.
Da Furberg kom tilbake fra London 1949, hadde han først et NTNF-stipendium i to år. Han ble ansatt som amanuensis ved Universitetet i Oslo 1951, som dosent i fysikalsk kjemi ved Universitetet i Bergen 1952, som dosent ved Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo 1957 og professor i kjemi samme sted fra 1966.
Furberg hadde et omfattende internasjonalt kontaktnett og hadde flere utenlandsopphold, dels for å få nye impulser og samarbeide med andre på sitt spesialområde, dels for å dele sin ekspertise med andre. Da han 1956 som UNESCO-ekspert organiserte et røntgenkrystallografisk laboratorium i Montevideo, Uruguay, lærte han seg spansk for å kunne forelese i krystallografi på landets språk. Under et forskningsopphold i Seattle 1966–67 bestemte han strukturen av den biologisk meget viktige forbindelsen cyklisk adenosinmonofosfat (AMP). Furberg var også drivkraften i arbeidet med å etablere et laboratorium for studier av makromolekyler ved Universitetet i Oslo.
Med sin sans for de vesentlige forskningsprosjekter og evnen til å gjennomføre dem fikk Furberg en meget sterk posisjon både nasjonalt og internasjonalt. Han ble innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi 1963 og virket som gruppeleder i flere år. For sine strukturkjemiske arbeider ble Furberg 1966 tildelt Fridtjof Nansens belønning. Han ble også innvalgt i den europeiske organisasjon for molekylærbiologi, EMBO.
1975 overtok Furberg redaktørvervet i Acta Chemica Scandinavica, serie A, delen for uorganisk og fysikalsk kjemi. Nøyaktig og samvittighetsfull som han var, utførte han et uhyre stort og verdifullt arbeid, og han bidrog til at tidsskriftet opprettholdt sitt høye internasjonale nivå.
Sven Furberg døde plutselig 1983 mens han hadde sin normale arbeidsdag på Kjemisk institutt.