Opprører og kongsemne. Foreldre: Faren var Harald Flætte; morens navn er ikke kjent. Noe ekteskap er ikke kjent.

“Svein het en mann, sønn av Harald Flette, dansk av ætt. Han var en veldig viking og en stor stridsmann, djerv som noen, en ættstor mann i sitt land.” Slik ble Svein Haraldsson beskrevet av Snorre Sturlason. På tross av slike egenskaper ble hans rolle i norsk historie av kort varighet.

1095 døde kong Håkon Torefostre. Forholdet til hans samkonge Magnus Berrføtt hadde lenge vært anstrengt, men det hadde ikke utviklet seg til åpen konflikt. Det gjorde det nå. Steigar-Tore (Tore Tordsson), kong Håkons fosterfar og nærmeste rådgiver, hadde nemlig ingen tro på at han kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus nå som denne var blitt enekonge. Etter venners råd bestemte derfor Tore seg til å gjøre opprør. Kongsemnet var Svein Haraldsson, som tidligere hadde vært i Håkon Torefostres følge. Grunnet Tores alder og helse var det ifølge Heimskringla Svein som fikk styringen over flokken, men det var Tores følgesmenn og støttespillere som utgjorde kjernen i dette opprøret. Flere stormenn sluttet seg også til reisningen. Blant de viktigste var lendmannen Egil fra Folland og Skjalg på Jæren, “en rik og mektig mann”.

Opprøret tok til på Opplandene. Derifra drog de ned til Mørekysten og fikk seg skip. Målet var Trøndelag. På Viggja ved Orkdalsfjorden beseiret de en hærstyrke under ledelse av lendmannen Sigurd Ullstreng og seilte deretter inn til kaupangen. De ble liggende en stund i fjorden, men søkte nordover da kong Magnus' hær kom seilende fra Viken: “Somme drap dei, og somme rana dei då dei ikkje ville gjeva seg under dei eller hærfylgjet deira. Dei gjorde mange illgjerningar,” står det i Morkinskinna. Med en slik fremferd er det ikke til å undre seg over at oppslutningen om Svein og Steigar-Tore uteble. Her spilte sannsynligvis også valg av kongsemne inn.

Enkelte historikere har ment at Svein var av Lade-ætten og på morssiden tilhørte det norske kongehuset. Andre har ment han må ha vært sønn av Harald Hardråde. Opplysningen i Morkinskinna om at trønderne etter Håkons død tok Svein til konge, svekker ikke hypotesen om slektskap med kongehuset. Kong Magnus Berrføtt karakteriserte imidlertid Svein som en som ikke var født til Norge, ei heller kongsbåren til å styre. Sveins evne til å utøve lederskap ser heller ikke ut til å ha vært spesielt fremtredende. I Magnusdråpa fokuseres det på Tore, Egil og Skjalg som kong Magnus' motmenn, mens Gisl Illugason refererer til “mannskapet til Tore” og “hæren til Egil”. Uttrykk som “Tore-flokken” og “Tore og mennene hans” er en vanlig fremstilling i kildene. Svein selv er ofte helt fraværende. Hans person var åpenbart ikke egnet til å øke oppslutningen om det opprøret han angivelig var satt til å lede.

Ved Harm innenfor Brønnøy møtte Svein og Tore kongens flåte. De forsøkte nok en gang å unnslippe direkte konfrontasjon med Magnus, men denne gangen gikk det galt. Tore ble tatt til fange og siden henrettet sammen med Egil fra Folland. Svein klarte å komme seg unna med ett skip og seilte til Danmark. Der ble han værende i kong Niels Svendsens tjeneste inntil han inngikk forlik med kong Øystein Magnusson. Svein Haraldsson ble slått til skutilsvein og ser deretter ut til å ha avsluttet sin norske karriere “i vennskap og ære” hos kong Øystein, sønnen til sin tidligere motstander.

  • Morkinskinna, Norske kongesoger 1030–1157, 2001
  • HKr., i Norske kongesagaer, bd. 2, 1979
  • E. Bull: “Borgerkrigene og Håkon Håkonssons kongstanke”, i HT, bd. 5, rk. 4, 1920, s. 177–194
  • J. Jansen: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • H. Bjørkvik: “Tore Tordsson”, i NBL2, bd. 9, 2005