Journalist og forlagsmann. Foreldre: Handelsgartner Thore Fridtjof Hansson (1915–99) og Gerd Aalstad (1919–). Gift 4.5.1990 med rådgiver Sidsel Kraakenes (22.9.1952–), datter av maskinsjef Kaare Kraakenes og Agnes Hellebø (1922–66).

Steinar Hansson var en profilert personlighet i norsk presse. Han kombinerte sitt journalistiske virke med et sterkt samfunnsengasjement og var en fremtredende representant for den meningsbærende journalistikk.

Hansson vokste opp på Vollen i Asker. Han tok examen artium på Asker gymnas 1967 etter å ha tilbrakt et år som utvekslingsstudent i Oklahoma, USA. Etter artium begynte han ved Universitetet i Oslo og fullførte cand.mag.-graden 1973.

Hansson plasserte seg tidlig på venstresiden i norsk politikk og var allerede i studietiden engasjert i internasjonalt solidaritetsarbeid. 1975 ble han formann i den nystartede Chileaksjonen Norge. Norsk studentpolitikk var i disse årene preget av den skarpe motsetningen mellom marxist-leninistene og resten av den sosialistiske bevegelsen. Hansson markerte klar avstand til den totalitære marxismen, og hans anti-totalitarisme har preget all hans videre gjerning. I 1970-årene var han med i redaksjonen i tidsskriftet Kontrast og avbrøt 1974 et påbegynt hovedfagstudium i historie for å bli forlagsredaktør i PAX forlag.

1976 gikk Hansson inn i stillingen som pressesekretær i Sosialistisk Venstreparti, og begynte året etter som utenriksmedarbeider i partiets avis Ny Tid, hvor han ble ansvarlig redaktør 1979. I løpet av sin redaktørtid utviklet han avisen til å bli en viktig premissleverandør i det politiske miljø, langt utenfor det naturlige nedslagsfelt for en partiavis. Hansson spilte i denne tiden en sentral rolle i SV, ikke minst i forbindelse med den ideologiske diskusjonen om “sosialisme på norsk”, som Rune Slagstad hadde initiert.

Først 1983 vendte Hansson tilbake til forlagsbransjen, denne gang i Cappelen forlag, der han bygde opp avdelingen for generell litteratur. Som forlegger kombinerte han et bevisst engasjement med en sikker forretningssans. Han var den usynlige hånd bak en lang rekke av forlagets største salgssuksesser, som bøkene til Wenche Foss og Arne Treholt. Først og fremst knyttet han imidlertid til seg en stor stall av skrivende journalister, og sørget for at forlaget fikk en profil preget av aktualitet og samfunnsengasjement.

1987 tiltrådte Steinar Hansson stillingen som kulturredaktør i Arbeiderbladet og gikk to år etter til Dagbladet, først som politisk journalist og kommentator, etter hvert også som kulturredaktør. Her markerte han seg som uavhengig skribent i den gamle liberale Dagblad-tradisjonen. Hansson satte et sterkt personlig preg på kultursidene og utviklet en kommentarstil bygd på kombinasjonen av politisk engasjement, refleksjon og bred samfunnsorientering. 1992 utgav han sammen med Ingolf Håkon Teigene den første bredt anlagte og uavhengige biografien om Gro Harlem Brundtland.

1995 overtok Hansson stillingen som ansvarlig redaktør i Arbeiderbladet. Her var han arkitekten bak en total omlegging av avisen. I løpet av hans første to år skiftet den navn til Dagsavisen, flyttet fra avisbygget på Hasle tilbake til sentrum, etablerte søndagsutgave og endret eierform til uavhengig stiftelse. Hansson overtok også stillingen som administrerende direktør, og i denne dobbeltfunksjon fortsatte han frem til 2001. Som en av de få skrivende sjefredaktører i norsk presse i nyere tid satte han sitt tydelige personlige preg på avisen, som i sin moderniserte form fremstod som seriøs og uavhengig. Omleggingen var derimot ingen økonomisk suksess; opplagstallene fortsatte å synke, annonsevolumet gikk ned og avisen gikk med store underskudd.

Hansson var, på grunn av sine velformulerte og ofte overraskende standpunkter, en meget populær foredragsholder og debattdeltaker. Han mottok Den Store Journalistprisen 1999 for sitt arbeid med Dagsavisen.

  • Operasjon Libanon. En reportasjebok om Israels okkupasjon av Sør-Libanon, 1978
  • Sosialisme på norsk, artikkelsamling (red. sm.m. R. Slagstad), 1981
  • Makt og mannefall. Historien om Gro Harlem Brundtland, (sm.m. I. H. Teigene), 1992
  • Fordømte forfattere og andre essays, 1994
  • Johan Jørgen Holst, 1994
  • Samtale med den biograferte