Lyriker og essayist. Foreldre: Lege og tannlege Haakon Mehren (1910–38) og Solveig Marie Klaveness Bjerke (1908–55), adoptivfar: Einar Friis Jarøy (1912–). Gift 1) 1964 med Tove Halvorsen (20.7.1938–), datter av universitetsdirektør Arne Halvorsen (1910–94) og Hjørdis Lydersen (1910–96), ekteskapet oppløst 1975; 2) 1979 med Siri Hjemdal (4.12.1951–), ekteskapet oppløst 1981. Brorsønn av Martin Mehren (1905–2002).

Stein Mehren hører til våre største diktere – med et frodig og sensuelt, men filosofisk ladet billedspråk som spenner fra det lyst ekstatiske til det mørke og smertefylte. Diktningen har for ham vært en erkjennelsesvei, ut av spaltethet og fremmedfølelse, frem mot en transcendental erfaring av den skapte verdens mysteriøse enhet. Mehrens forfatterskap er meget omfattende, med et særlig sterkt innslag av samfunns- og kunstkritiske essays, og dertil noen romaner og skuespill, men naturdikt og kjærlighetslyrikk preger høydedragene i hans verk.

Mehren tok examen artium 1953 og studerte i mange år filosofi i Oslo, dessuten engelsk språk og litteratur i Cambridge (1953) og biologi og humaniora i München (1954). 1955–56 var han privatsekretær for Rolf Stenersen og senere en tid assistent hos professor Arne Næss, som lot ham arbeide med tekster av Dewey og Gandhi. 1977 og 1979 foreleste han i idéhistorie, men en nesten fullført magisteravhandling måtte vike for diktningen.

Studiene førte Mehren til tenkere som Kierkegaard, Husserl, 1900-tallets eksistensfilosofer, Adorno, Martin Bubers Jeg/Du-filosofi (som han oversatte og kommenterte i Minervas Kvartalsskrift), og slo ut i en filosofisk vekkelse som har preget hele forfatterskapet. Få norske diktere er så sterkt preget av filosofisk innsyn og erkjennelseskamp – men det er misvisende å tolke hans poesi som illustrasjoner til filosofiske tanker.

Mehren debuterte 1960 med diktsamlingen Gjennom stillheten en natt, raskt etterfulgt av Hildring i speil, Alene med en himmel og Mot en verden av lys. Han er intellektuell modernist av form, med et sensuelt og meget musikalsk språk. En linje gjennom de første samlingene er jeg'ets erfaring av fremmedhet og utestengelse fra den ytre verden av mennesker og natur: “Alt jeg tar i ligner noe annet” – og blir bare speilbilder av ham selv. Det er en moderne forbannelse. Men den sanselige nærheten i de mange diktene om kjærlighet og natur antyder allerede at det finnes utganger fra angsten i den innestengte “solipsismen”.

En mer frodig og verdensåpen poesi møter vi i Gobelin Europa (1965), der også opplevelsen av den store historiske tradisjon, levende, men alltid truet av undergang, blir et hovedmotiv hos ham. Samtidig trer han frem som essayist i Samtidsmuseet og andre tekster, med beskt ironiske utfall mot det moderne bysamfunn, reklamen og modernistisk kunst som er innestengt i seg selv. Språket, som skulle være vår veiviser i virkeligheten, forflates til tomme klisjeer. Kritisk essayistikk blir heretter et sentralt innslag i forfatterskapet, med refleksjoner, særlig om språk, som også kaster lys over hans egen diktning.

Et høydepunkt i Mehrens poesi er Aurora. Det Niende Mørke (1969), der det symbolladede språket som åpner oss for verden, blir til en myteskapende kraft. Den bærende myten i boken er Wanakas ferd gjennom et nifoldig mørke for å finne sin elskede prinsesse Isodd – i Auroras, morgendemringens tegn. Driften til erkjennelse, lengselen etter kjærlighet finner sitt mål i møtet med et Du. Det er gjennom foreningen Jeg/Du (jf. Buber) at jeg'ets innestengthet oppheves og viker for en inderlig opplevelse av enhet med hele skaperverket. Myten åpner oss for denne foreningen, som gjør oss seende. Gjennom den blir kaos forvandlet til kosmos.

En mystisk orientert virkelighetsforståelse slår her igjennom, med myten som ledetråd, og preger hele hans senere diktning. Dikterordet har den magiske kraft som lar verden komme reelt til syne: Å dikte er å skape sammenheng. “Å dikte er å døpe… Og vår navngiving er en gjenglans av den navngiving, den dåp, den skaperakt som skapte verden.” Men innsikt vunnet gjennom myten gjør poesiens erkjennelsesvei forskjellig fra filosofiens, skjønt likeverdig med den. Mehren er blitt tolket som “logosdikter” (P. T. Andersen) i tradisjonen fra førsokratiske tenkere og kristen mystikk (Jakob Böhme). Selv kaller han seg “naturtranscendentalist”, for han er slett ikke panteist: Bevisstheten om noe høyere enn naturens kretsløp er menneskets adelsmerke. Menneskebildet er det sentrale i hans visjon, for “vår sjel, vår ensomhet er større enn hele verden… Vår udødelige sjel, er det ikke det i oss som nekter å ta døden opp i seg… Å erkjenne dødens realitet, og bli mer levende av det: Menneske, bære ditt bilde frem.” Vi møter en personalisme av tydelig kristen inspirasjon – men ikke en dogmatisk kristendom, og slett ikke konfesjonell og forkynnende.

I norsk poesi står Mehren i tradisjonen fra Wergeland, Olaf Bull og Claes Gill. Det er en frittstrømmende poesi, som spiller på alle sanser og slynger sansninger til tanker, tanker til sansninger, i stadig overraskende brospenn. Når den når det ekstatiske, dynges bilder på bilder, stundom uforløst, men ofte med overveldende intensitet. Havet, treet, stjernene, flammen, speilet, mennesket som skapelsens hyrde (Heideggers Hirt des Seins) er sentrale metaforer. Forløst diktning uttrykker den uavbrutte skapelse i verden: “Et nytt diktverk / er en plutselig og ny stjerne, en sol / som forandrer alle konstellasjoner.”

De mange diktsamlingene som siden er kommet (i alt nesten 30), utvikler videre denne kosmiske visjon og de temaer som fikk sitt storslagne uttrykk i Aurora. Men formen er ofte enklere, lettere tilgjengelig. I dikt fra 1980- og 1990-årene, som Timenes time og Nattmaskin, kommer det inn dystrere toner, i møtet med død og undergang, i bitre dikt om samlivsbrudd og den for lengst tapte barndom. Vi aner en “fraværets mystikk”. Men Mehren kan “skildre mennesket som knust og ødelagt uten å gi slipp på forestillingen om mennesket som mysterium” (Ingunn Økland).

I de røde 1970-årene ble Mehren anklaget av talsmenn for det marxistiske hegemoni for at han var politisk ukorrekt og dermed en irrelevant dikter. Han stod alene, men forsvarte seg med mot og kraft, ikke minst gjennom en serie essaybøker, med de to bindene av Myten og den irrasjonelle fornuft som et høydepunkt. Essayene kan stundom virke ordrike og obskure, men er i sum et av tidens viktigste bidrag til en filosofisk dyptloddende samfunnskritikk. Med satirisk klo går han til felts mot ideologienes autoritære klisjéoppfatninger og mot “sosionomismens” patriarkalske velferdstro, som gjør alle til potensielle klienter. Forflatningen av seksualiteten og overproduksjonen av “kommunikasjon” (“tidens største forurensningsproblem”) er andre viktige temaer. Språket, dikterens redskap for skapende innsikt, blir gjennomlyst av Mehrens filosofiske refleksjon. Han fastholder at mennesket er et åndsvesen, og at virkeligheten er et mysterium med høyder og dybder, ikke et overskuelig flatland for maktkamp og politikk.

Mehren har også utgitt romanene De utydelige og Titanene – kunstnerisk mindre vellykkede, men interessante i sin tidsanalyse. To skuespill, Narren og hans hertug (oppført på Nationaltheatret) og Den store søndagsfrokosten (1976), kan karakteriseres på samme vis. Det er først og fremst poet han er – og i tillegg en tungt væpnet kulturkritiker.

Stein Mehrens sterke følsomhet for bildet og for ordenes musikk har også ført ham inn i fruktbart samarbeid med andre kunstnere – med komponister som Arne Nordheim og Ketil Bjørnstad og med malere som Kai Fjell, Kåre Tveter og Frans Widerberg. 1993 debuterte han selv som maler, og han har etter hvert holdt fem utstillinger. I Dikt i bilder (1993) lar han tekst og maleri belyse hverandre. Mehrens virke som maler har ikke gitt noe gjennombrudd som det han forlengst har fått i diktningen, men det har vært nødvendig for ham å male: “Arbeidet med farger er sansenes forsmak på paradiset, mens ord er å skyte piler inn i det evige.” (Katalog 2001)

Mehren ble kalt “en ytterst vanskelig dikter” (av Ragnvald Skrede) ved debuten (“vil etter alt å dømme ikke ha lesere”!). Han ble “vanskeligere” siden, skjønt i pendling med det renskåret enkle, men lesere har han i stigende utstrekning fått, fordi hans stemme så åpenbart er en av de viktigste i samtidens litteratur. En stor mengde essays og (mest utrykte) avhandlinger er også blitt viet til hans dikteriske innsats.

Siden 1983 har Mehren hatt statens æresstipend. Av priser kan nevnes Kritikerprisen (1963), Norsk kulturråds bokpris (1966 og 1969), Doblougprisen (1971), Aschehougprisen (1973), Riksmålsprisen (1975), Fritt Ords pris (1978), Gyldendal-prisen (1981 og 2004), Det Norske Akademi for Sprog og Litteraturs pris (1987) og Anders Jahres kulturpris (1993). 2004 kom samlingen Imperiet lukker seg som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2005.

Stein Mehrens enorme litterære verk – nær 50 bøker på vel 40 år, pluss utallige artikler i aviser og tidsskrifter – er naturlig nok av ujevn kvalitet. Men det mesterlige hos ham er så mangfoldig i volum og så nær det fullendte i uttrykk at man føler seg sikker på hans varige status som en av de store i norsk diktning. Særlig sterkt står de enkle diktene om menneskets unike plass i den skapte verden, der alt er sammenheng, og om hvor grunnleggende avhengige vi likevel er av fellesskapet med det frigjørende Du som vi møter i kjærligheten, i religionen: “Alt er ett / dikt du kan lese i menneskets / hånd, i hver celle / finnes et bilde av cellen og hånden / Så slipp meg aldri / Ingen kan bære verden alene / Her er min hånd / Blodet stjernen og løvet / samlet i ett grep.”

    Diktsamlinger (et utvalg)

  • Gjennom stillheten en natt, 1960
  • Alene med en himmel, 1962
  • Mot en verden av lys, 1963
  • Gobelin Europa, 1965
  • Tids alder, 1966
  • Aurora. Det Niende Mørke, 1969
  • Veier til et bilde, 1971
  • Dikt for enhver som våger, 1973
  • Menneske bære ditt bilde frem, 1975
  • Det trettende stjernebilde, 1977
  • Vintersolverv, 1979
  • Den usynlige regnbuen, 1981
  • Timenes time, 1983
  • Corona, 1986
  • Det andre lyset, 1989
  • Nattsol, 1992
  • Hotell Memory, 1996
  • Nattmaskin, 1998
  • Ark, 2000
  • Den siste ildlender, 2002
  • Imperiet lukker seg, 2004

    Essays

  • Samtidsmuseet og andre tekster, 1966
  • Maskinen og menneskekroppen, 1970
  • Kunstens vilkår og den nye puritanismen, 1974
  • Myten og den irrasjonelle fornuft, 2 bd., 1977 og 1980
  • Vår tids bilde som entropi og visjon, 1987
  • Det forseglede budskap, 1992

    Romaner

  • De utydelige, 1972
  • Titanene, 1974

    Skuespill

  • Narren og hans hertug, 1968
  • Den store søndagsfrokosten, 1976

    Oversettelser

  • Filosofiske tekster av Martin Buber og Martin Heidegger, Minervas Kvartalsskrift 1959 og 1960
  • P. T. Andersen: Stein Mehren – en logos-dikter, 1982
  • d.s.: Norsk litteraturhistorie, 2001
  • I. Økland: “Natur og bevissthet i Stein Mehrens kjærlighetsdiktning”, i Edda 1997
  • opplysninger fra Stein Mehren
  • Byste (hode) av Nils Aas, 2001; Aschehoug, Oslo
  • Diverse avistegninger av Finn Graff
  • Fotografi av Morten Krogvold; gjengitt i M. Krogvold: Portretter, 1983