Skuespiller, instruktør og dramatiker. Foreldre: Redaktør Kristoffer Anker Olsen (1892–1962) og Ingeborg Cappelen Hille Finne (1902–64). Gift 1) 1942 med skihopper, forfatter og naturfotograf Thorleif Schjelderup (1920–), ekteskapet oppløst 1947; 2) 1949 med maler og scenograf Guy Krohg (1917–2002). Sønnedatters datter av Henrik Finne (1836–1906).

Den unorske fargeklatten Sossen Krohg var en av de siste norske kunstnerbohemer med fransk aura. Hun satte særlig preg på alternativt norsk teater, ikke minst som leder av Scene 7 ved den legendariske Club 7 i Oslo gjennom mer enn 20 år.

Hun ble virkelig døpt Sossen, som uttales med “å”. Moren kom fra Stavanger og gav Sossen hennes berømte “r”. Faren, som var journalist og med tiden ble redaktør i VG, hadde bakgrunn på Hvaler. Sossen Anker Olsen vokste opp på Oslos vestkant, hadde gode boklige anlegg og tok examen artium 1942, samme år som hun giftet seg med Thorleif Schjelderup. Hun hadde lekt teater fra hun var liten, fikk lyst til å bli skuespiller da hun møtte svensk teater som flyktning i Sverige fra 1944, og i 1946 ble hun elev ved Det Norske Teatrets teaterskole.

I en glidende overgang fra elev til status som skuespiller debuterte hun 1946 som fru Settem i Kranes konditori. Med sin slepende, ofte ironiske tale og sin høyst egenartede spillestil fikk hun gjerne spille sensuelle roller som Åma i Čapeks Insektsliv, Helene i Holbergs Den vægelsindede, Irma i Den gale fra Chaillot, Anitra i Peer Gynt og Sersjant-Petra i Ungen. 1952–60 var hun ansatt ved Folketeatret, der hun gjorde furore som typisk blondert femtitallsvamp i Onde kvinner, dandert naken i et gjennomsiktig badekar. I samme periode hadde hun og hennes annen ektemann Guy Krohg mer eller mindre fast adresse i Frankrike. Her studerte hun boulevard- og avantgardeteater ved Cours Dramatique Charles Dullin. En av hennes viktigste franske roller ble Milady i De tre musketerer hos Roger Planchon ved Théâtre de la Cité i Lyon. Hun var tilknyttet dette kompaniet 1958–60, fulgt av to år i Compagnie Jean Marie Serreau, som hun gjestet Skandinavia med i Genets Hushjelpene.

I et forsøk på å få sving på teaterscenen til Club 7 spurte Attila Horvath henne 1966 om hun ville sette opp der. Sossen Krohgs avantgardeoppsetning av Molières De lærde kvinner ble scenens første publikumssuksess, og hun ble raskt teaterets opplyst eneveldige leder, med Guy Krohg som scenograf. Her skulle amatører få jobbe med profesjonelle, og hun åpnet for nye typer dramatikk og for ferske, uprøvede krefter, som Eli-Anne Linnestad og Jorunn Kjellsby. Scene 7 ble det lengstlevende avantgardeteateret i Oslo, med fast drift til 1985. Det ble oppført moderne europeiske stykker av Ionesco, Arrabal, Cocteau og Fo, men også ny, norsk dramatikk. Til senere suksesser hørte en “dansical” basert på Gerd Brantenbergs bok Egalias døtre, og en fredskabaret med Sossen og rockesangeren Jannicke.

På Scene 7 utviklet Sossen Krohg sitt særpregede skrivetalent med til sammen 9 barnestykker, ofte på rim, som startet med Skinka Nøff og Grynta som ikke ville bli julebord (1975), teaterets sikre kort hver jul. Hun hadde tidligere markert seg som mer eller mindre fast litterær spaltist i Dagbladet (1955–66), og hun har utgitt den ganske utradisjonelle selvbiografien Hekletøy med store hull og – sammen med Guy Krohg – barneboken Hvor ble det av Hansemann? og kunstboken Tankenes reise.

På riksplan gjorde hun seg gjeldende som Oslos første dame i miniskjørt, som den dengang sensasjonelt lesbiske Madame Wolochinska i fjernsynsserien Alberte (1972) etter Cora Sandels bøker og som nesten fast eksotisk innslag i Wam & Vennerøds filmer i 1970- og 1980-årene. Som frilanser fra 1985 markerte hun seg særlig som steppdansende pianistinne i Stepping Out på Oslo Nye Teater og som den gamle Solveig i Peer Gynt på Riksteatret. I Stein Winges regi hadde hun 2000–01 stor suksess i sommerrevyen Jenter som kommer, jenter som går med Linn Skåber og Heidi Gjermundsen.

Med sine fargerike, etter hvert fotside, flagrende antrekk og sitt viltre grå hår var Sossen Krohg en kultfigur, selve oslosymbolet på alt bohemsk, alternativt og radikalt – bortsett fra språkbruken, et intenst riksmål med “Club Syv” og “sepeopera”. Ironisk nok er den rollen som gjorde henne virkelig landskjent fra 1998, den kraftfullt konservative rullestolbrukeren Astrid Anker-Hansen i TV2s såpeopera Hotel Cæsar.

  • Hekletøy med store hull, 1986
  • Tankenes reise (sm.m. G. Krohg), 1991
  • Hvor ble det av Hansemann? (sm.m. G. Krohg), 1994
  • Papegøyen Polly som alle misforstod, 1974
  • Skinka Nøff og Grynta som flyktet fra julebordet, 1975
  • Skogrottene Lotte og Rottatta som ville til byen, 1975
  • Polly flyr videre, 1976
  • Sommerfuglen Nydelill og alle de andre, 1977
  • Farvefars farvejul, 1978
  • Professor Tankeløs, 1987
  • Fredsduene Fred. S. Due og Frue, Mia Due, 1980-årene
  • Den ungarske folen som kom til Norge, 1996
  • Stud. 1942, 1967
  • S. Krohg: Hekletøy med store hull, 1986
  • J. E. Holst og J. H. Kortner (red.): Filmen i Norge, 1995
  • T. E. Førland: Club 7, 1998
  • Det Norske Teatrets arkiv
  • opplysninger fra Sossen Krohg (2002)
  • Flere malerier av Guy Krohg; p.e