Jurist. Foreldre: Professor Peter Olrog Schjøtt (1833–1926) og forfatter Mathilde Dunker (1844–1926; se Mathilde Schjøtt). Ugift. Sønnedatters datter av Conradine Dunker (1780–1866); datterdatter av Bernhard Dunker (1809–70).

Sofie Schjøtt var en av Norges første kvinnelige jurister og hadde en lang karriere i sentralforvaltningen før hun ble dommer i Oslo byrett.

Schjøtt tilhørte en meget ressurssterk slekt, med et sterkt innslag av jurister. Hun tok examen artium som preseterist ved Otto Anderssens skole i Kristiania 1890. Etter ett år som guvernante i Målselv tok hun fatt på juridiske studier og ble cand.jur. 1896. Året etter ble hun ansatt i Forsvarsdepartementet, først som ekstraskriver og fra 1903 som sekretær av 1. klasse i Marinestyrelsen. Hun arbeidet i departementet i vel 20 år. Ekspedisjonssjef Alf Collett gav henne følgende attest: “Hun gjennemarbeider sine saker med megen dygtighet, omtænksomhet og nøiagtighet, er dertil en flink og interessert jurist med et hurtig og skarpt omdømme. Endelig er hun meget elskverdig og tjenstagtig.”

Etter at Advokat- og Sagførerforeningen hadde fremmet forslag om å gi kvinner adgang til å få autorisasjon som sakfører og høyesterettsadvokat, hadde Justisdepartementet i desember 1901 mottatt en skrivelse om saken fra fem kvinnelige juridiske kandidater, blant dem Sofie Schjøtt. Ved lov av 20. februar 1904 fikk kvinner denne adgangen, og lov av 9. februar 1912 gav dem adgang til å bli ansatt i statlige embeter, deriblant som dommere. Sofie Schjøtt vikarierte som byråsjef i Marinestyrelsen i fem måneder 1916, og 1919 ble hun ansatt som dommerfullmektig hos sorenskriver A. Th. Kiær på Tynset; hun var konstituert sorenskriver i en måned 1920. Det var lenge motstand mot å ansette kvinner som edsvoren fullmektig, men som sorenskriver var hun, som det het i en artikkel i Urd, “øverste dommer på landet, og må selvfølgelig behandles med ærefrykt og høflighet og værdighet”.

Sofie Schjøtt søkte flere dommerstillinger uten å få dem før hun 1920 ble ansatt i Justisdepartementet som sekretær i lovavdelingen. Siste trinn i karrieren ble utnevnelsen til dommer i Kristiania byrett, først som midlertid ekstraordinær assessor 1921, og fra 1926 som ordinær assessor, en stilling hun innehadde til hun gikk av med pensjon 1936.

Da Sofie Schjøtt fylte 60 år 1931, ble hun omtalt og hyllet. Tidens Tegn skrev bl.a.: “Frøken Schjøtts utnevnelse ble da også møtt med adskillig skepsis, der var endog konservative jurister som mente at det var å nedbryte aktelsen for domstolen. Men frøken Schjøtt har reddet både sin egen og domstolens posisjon. – Frøken Schjøtt har i de 10 år hun har vært i Oslo byrett i hele tatt vist sig utmerket skikket for dommerhvervet og hun nyter den største anseelse både blandt sine kolleger og de prosederende jurister.” Og ved hennes død 1950 skrev hennes kollega Nikolai Hoff i Morgenbladet: “I sin stilling som dommer i Oslo byrett var Sofie Schjøtt en verdig representant for sitt kjønn, gjennomtrengende som hun var av sann humanitet og av vilje til å hjelpe retten frem til seier [...] Også i rent personlig henseende var Sofie Schjøtt en verdig representant for sin generasjons studerte kvinner [...] Hun var streng i kravene til seg selv, men overbærende i sin bedømmelse av andre [...] For oss dommere i byretten var hun den elskverdigste kollega.”

  • Retslige forhold i hjemmet, i S. Torup (red.): Husmoderens haandbøger, hf. 4–5, 1900
  • Artikkel i Urd 28.3.1914
  • Stud. 1890, 1915, 1942
  • fødselsdagsomtale i Tidens Tegn 11.8.1931
  • HEH 1948
  • N. Hoff: minneord i Mgbl. 1.2.1950
  • T. Støren: Justitias døtre. De første kvinnelige jurister, 1984