Billedhugger. Foreldre: Maler Bjarne Sigfred Waksvik (1903–60) og Gudrun Bøe (1907–47). Gift 1) 16.6.1953 med billedvever Karin Sundbye (12.5.1928–), datter av garver og kjøpmann Alf Sundbye (1904–64) og Ragna Halvorsen (1903–69), ekteskapet oppløst 1958; 2) 6.12.1963 med sekretær Aasa Lageraaen (9.2.1943–), datter av sjåfør Bjørn Lageraaen (1920–2000) og Valborg Sandvik (1921–), ekteskapet oppløst 1984; 3) 30.5.1997 med Cathrine Stang (9.2.1942–), datter av kaffegrossist Lauritz Christian Stang (1903–83) og Liv Bera Brinck Løvstad (1915–99).

Skule Waksvik er sin tids mest benyttede billedhugger i Norge. Ved siden av store minnesmerker og kvinnelige akter og portretter har hans motivkrets først og fremst bestått av dyrefremstillinger. Ingen annen har laget flere dyreskulpturer enn ham, og ingen har laget flere forskjellige dyr.

Allerede i barndommen spikket Waksvik trefigurer og modellerte i plastilin og leire. Veileder den gang var en venn av faren, skulptøren og treskjæreren Oscar Lynum. Han gav også Waksvik hans første virkelige undervisning, på Fagskolen i Trondheim – sammen med bl.a. konditorlærlinger. Motivene var dyr fra første stund, griser i tre, så askebegre med seler, øgler og kameleoner på kanten.

Etter fullført middelskole 1944 bestemte Waksvik seg for å bli maskiningeniør og var læregutt på et maskinverksted det siste krigsåret. Deretter seilte han halvannet år til sjøs og var bl.a. i London, hvor han så utstillinger av Henry Moore og Picasso, men avgjørende for bestemmelsen om å bli billedhugger var møtet med egyptisk skulptur under en ukes landligge i Kairo.

Våren 1947 startet Waksvik på den nye Kunstskolen i Trondheim, med Odd Hilt og Kristofer Leirdal som lærere. Her var det aktmodellering fra første stund. Han har senere hevdet at det eneste saliggjørende for en vordende billedhugger er aktmodellering, også om man skal jobbe abstrakt senere. Sommeren tilbrakte han i Paris, på Académie de la Grande Chaumière, for å modellere akt og for å kvalifisere seg til Statens Kunstakademi, hvor han kom inn samme høst.

Særlig det første året der karakteriserer Waksvik som den verste tiden i sitt liv – han kunne være så sulten at han iblant svimte av på gaten. Det andre året gikk det noe bedre, med bestillinger fra bekjente på portretter og barnehoder. Disse ble modellert i terrakotta og brent hos keramikerne Margrethe og Jens von der Lippe. Lærerene på akademiet var Per Palle Storm og Per Hurum. Storm stod for tradisjonen etter Rodin med absolutt troskap til naturen, Hurum var den reflekterte esteten, som mente at selv en naturalistisk skulptur måtte tilføres kvaliteter av bevisst abstrakt form.

Waksviks første oppdrag av betydning var en gallionsfigur for en Fred. Olsen-båt 1954, en stående bjørn omkranset av fugler. Utover i 1950-årene reiste han flere ganger til Paris, bl.a. for å studere sjøløver. Den første sjøløveskulpturen ble innkjøpt av A/S Selvaagbygg 1958 til plassering på Veitvet Torg i Oslo. Waksvik ville imidlertid gjerne vise den på Høstutstillingen, hvor Nasjonalgalleriet kjøpte den. Olav Selvaag gikk med på at en ny ble laget til Veitvet, mens den første fikk sin plass utenfor Nasjonalgalleriet.

Nå begynte et nært samarbeid mellom Selvaag og Waksvik. Av de omkring 400 skulpturene som Selvaag de neste 40 årene plasserte i sine boligområder, er nesten halvparten av Waksvik, som berømmer Selvaag for å ha “gjort skulptur til en alminnelig ting” – en karakteristikk som også kunne passe på Selvaag selv.

Når Waksvik så ofte fremstiller dyr, er det fordi han “gjerne vil bidra til at moderne bymennesker kan opprettholde kontakten med den naturen som vi kommer fra”. Bronsedyr i hager og parker, på fortau og plasser landet over, blankslitte på ryggen av utallige barnebukser, vitner om at prosjektet har falt i god jord.

Realismen i dyrefremstillingene er bestandig forankret i dyrenes anatomi, proporsjoner og karakteristiske bevegelser. Dette hadde ikke vært mulig uten grundige studier av levende dyr. Da Waksvik arbeidet med den 4,5 meter lange Avlsokse, tilbrakte han ukevis på en avlsstasjon med 60 okser før han drog til Spania og overvar 42 tyrefektninger. Høner og haner var det enklere med, de kunne han ha hjemme. Etter at han flyttet til egen gård i Nannestad i 1960-årene, ble modellstaben utvidet med hester, griser, ender og gjess. Elg og rev studerte han i Odd Fornebos dyrehage på Vinterbro utenfor Oslo.

Formspråket har variert opp gjennom årene. Inntil slutten av 1960-årene arbeidet Waksvik med en forenklende abstrahering som gav skulpturene massivitet og tyngde. Senere har arbeidene vært preget av tilnærmet ren naturalisme. Naturalismen slår noe annerledes ut i stein enn i bronse. I bronsearbeidene lar han gjerne teksturen i overflaten gjengi noe av dyrets pels- eller fjærdrakt, mens steinskulpturene er jevne og glatte – som hans isbjørner i hvit marmor.

Waksviks dyr fremstår oftest enkeltvis, men også i grupper. Sammenstillinger gir ham ofte anledning til å slippe humoren til, som når han setter en galende hane på ryggen av en mjauende katt på ryggen av en hylende hund som står på ryggen av et vrinskende esel. I gruppene gir han sin rytmiske sans til kjenne, som i benføringen til tre løpende reinsdyr.

Waksviks parkskulpturer og minnesmerker finnes i de aller fleste norske byer foruten Bremen, Abidjan og Singapore. Han er representert i Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og mange av de faste kunstsamlingene.

    Et utvalg

  • Fontene med sjøløver, Haugesund, 1968–71
  • Fire elger, Skogbruksmuseet, Elverum, 1978
  • Avlsokse, Utstillingsplassen, Hamar, 1980
  • Monument over den illegale presse 1940–45, Hydroparken, Oslo, 1984
  • Lasskjørermonumentet, Elverum, 1986
  • Petter Dass, Sandnessjøen, 1988
  • An-Magritt-monumentet, Røros, 1993
  • Tre søstre, Bogstad gård, Oslo, 2000
  • O. Thue: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • E. Mørstad: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • A. Arneberg: Skule Waksvik, 1993
  • HEH 1994
  • Tegning av Gunnar S. Gundersen, 1950; p.e
  • Tegning av ukjent kunstner; gjengitt i Arbeider-Avisa 3.9.1952
  • Tegning av Erik Egeland; gjengitt i Mgbl. 30.4.1957
  • Tegning av Pedro (Salo Grenning); gjengitt i VG 13.2.1960
  • Portretthode (bronse) av Kirsti Aall, ca. 1980; p.e