Bankmann og politiker. Foreldre: Direktør, senere fylkesmann Gjert Lindebrække (1879–1960) og Ida Bessesen Lie (1881–1944). Gift 1936 med Aagot Vedeler Stoltz (22.9.1913–), datter av skipsmegler Rudolph Stoltz (1876–1952) og Aagot Vedeler (1879–1961). Søstersønn av Bernt Bessesen Lie (1868–1916); svoger til Max Manus (1914–96).

Sjur Lindebrække var en av de sentrale Høyre-politikerne i generasjonen mellom C. J. Hambro og Kåre Willoch, og han var en av hovedarkitektene bak moderniseringen av partiet i etterkrigstiden.

Lindebrække ble født på Voss, men vokste opp i Bergen, som ble hans base for resten av livet. Etter examen artium 1927 studerte han jus ved universitetet i Oslo, og 22 år gammel tok han 1931 en fremragende juridisk embetseksamen. Etter eksamen var han dommerfullmektig i ett år og universitetsstipendiat i rettsvitenskap i tre år før han ble ansatt i Bergens Privatbank 1936. Her avanserte han til soussjef 1940 og banksjef 1945, men gikk deretter ut i permisjon for å lede Erstatningsdirektoratet 1945–46. Lindebrække ble administrerende direktør i Bergens Privatbank 1959 og satt i denne stillingen til han avsluttet sin karriere i banken som styreformann 1968–76. Han var formann i Den norske Bankforening 1954–60.

Lindebrække skrev en rekke juridiske avhandlinger. 1940 ble han hedret med Kongens gullmedalje, og 1948 ble han dr.juris på en avhandling om konkursbeslag. Men det var først og fremst som politiker han kom til å gjøre seg gjeldende. Han ble innvalgt på Stortinget for Høyre i Bergen høsten 1945, og i de to periodene han satt der, var han partiets ledende finanspolitiker. Etter 8 år på Stortinget kom han til at han ville virke i andre fora. Han var viseformann i Høyre 1950–54, og hans glansperiode ble perioden 1962–70, da han var en høyt skattet formann i partiet. 1971–81 var han formann i Høyres politiske råd.

Sjur Lindebrække preget Høyre som få andre i en mannsalder etter 1945. Han bidrog sterkt til å utvikle Høyre til et moderne liberal-konservativt parti i intimt samarbeid med partiets daværende parlamentariske leder, senere stats- og utenriksminister John Lyng. Lindebrække og Lyng hadde hovedæren for at Høyre i denne perioden fremstod med en økonomisk politikk bygd på kravet om full sysselsetting og en sosial profil. Francis Sejersted skrev i Høyres historie at “ingen har som Lindebrække bidratt til å modernisere Høyres profil, til å tilpasse partiet til tidens problemer”.

Det var et understatement da det i nekrologene over Lindebrække ble skrevet at han “hadde spesielle evner til å formidle Høyres politikk”. Datidens politiske situasjon tatt i betraktning, er det kanskje en overdrivelse å betegne ham som en folketaler. Men i Høyre-forsamlinger hadde han ikke sin like. Lindebrække hadde engasjement og evnen til å engasjere andre. Ingen kunne være i tvil om at han trodde på de ideer og idealer han forfektet. “Tillitspolitikk” var et ord som gikk igjen i alle hans taler og hans mange bøker om politiske emner. Bøker som Tillit og tillitspolitikk og Veien videre blir lest den dag i dag av politisk interesserte mennesker.

I den politiske debatten om pris- og rasjonaliseringslovene tidlig i 1950-årene stod Lindebrække i fremste rekke i kampen mot de mest ytterliggående forslagene både som bankmann og politiker. Samtidig styrte han Bergens Privatbank gjennom en periode preget av kraftig ekspansjon både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom hele sin yrkesaktive karriere kjempet han for en uavhengig norsk banknæring. Dette var etter hans oppfatning en fundamental forutsetning for et demokratisk samfunn.

Ved Lindebrækkes bortgang 1998 var det ikke stjernejuristen eller den fremgangsrike bankmann som ble minnet, men den varme, visjonære politikeren som var en av Høyres mest ruvende skikkelser i etterkrigstiden. På det som i Høyre den gang ble kalt “elitekursene” på Høyreskolen på Reistad i Lier, var det Sjur Lindebrække to generasjoner av unge håpefulle kom for å høre på og lære av. For ham rakk adjektivene aldri langt nok; han søkte seg forbi superlativene og sprengte skalaen. Han talte med hele seg, og hans verbale slagkraft ble supplert av et kroppsspråk uten sidestykke. På Reistad hendte det at han rev ned talerstolen og ble liggende på gulvet, men hver gang fortsatte han å tale like engasjert som før han tok gulvet. Måtehold var for Lindebrække et skjellsord. Han var blant dem som brente sitt lys i begge ender. Men lyset brant lenge og med klar og sterk varme. Han var hele sitt liv en pasjonert skiløper, med hytta på Langvasstølen ved Uppsete som base. Hans skiturer ble legendariske – han gikk gjerne på tre topper på en godværsdag og bad om sukkerbiter på nabostølene på vei hjem.

Sjur Lindebrække var æresmedlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og 1960 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Verker

  • Oversikt over erstatningsretten, 1935 (3. utg. 1953)
  • Oversikt over negotiable dokumenter og andre omsetningspapirer, 1939 (5. utg. 1981)
  • Rembursretten. En oversikt over de viktigste rettsreglene, Bergen 1943
  • Eiendomsrett og konkursbeslag. Prinsipielle synspunkter i løsøreomsetningen, dr.avh., Bergen 1946
  • Til ettertanke. Mål og midler i næringspolitikken. Et innlegg i dagens diskusjon, Drammen 1948 (først trykt som kronikker i VG 13.–15.10.1947)
  • Tillit og tillitspolitikk, Tønsberg 1953
  • Ved et tideverv, 1965
  • Samfunn i samarbeid, 1969
  • Veien videre. Et konservativt utsyn, 1973 (2. utg. 1977)
  • Tro og tillit. Personlige og politiske erindringer, 1983

Kilder og litteratur

  • Lindebrækkes egne bøker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1927, 1952
  • R. Halle (red.): Tillit og kontakt. Festskrift til Sjur Lindebrække på 60-årsdagen 6. april 1969, 1969
  • F. Sejersted: Opposisjon og posisjon (1945–1981), bd. 3 i Høyres historie, 1984
  • Nordby, bd. 1, 1985

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.