Lærer, bonde og politiker. Foreldre: Husmann Niels Christian Frederiksen Lund (1799–1860) og Hanna Sirianna Sivertsdatter Tofte (1793–1886). Gift 1) 28.6.1850 med Oline (“Olea”) Margrethe Henriksdatter (10.2.1828–7.11.1850), datter av gårdbruker Henrik Olsen Fosnæs, Beitstad og Christiana Pedersdatter; 2) 28.12.1853 med Jonette Cornelie Falch Heide (4.5.1833–18.3.1925), datter av kjøpmann Bendix Heide (1790–1871) og Kirstine Sebine Falch (1795–1886). Far til Konrad Nielsen (1875–1953); farfar til Sivert Nielsen (1916–2004).

Sivert Nielsen var en av de sentrale bondepolitikerne i Norge gjennom annen halvdel av 1800-tallet. Med et par avbrudd satt han på Stortinget 1859–97, og han var odelstingspresident og stortingspresident i flere perioder.

Nielsen var født utenfor ekteskap, og hans barndom (og private liv for øvrig) er ufullstendig dokumentert. Ifølge tradisjonen skal han ha tilbrakt deler av oppveksten hos sin farmor. Han beholdt likevel kontakten med begge foreldrene gjennom hele livet, også med de halvsøsken han etter hvert fikk. Som ubemidlede folks barn flest måtte han tidlig bidra til eget opphold ved å gjete. Under konfirmasjonsforberedelsen utmerket han seg, og med sogneprestens hjelp kom han i tjeneste hos klokkeren i Brønnøy, som også var bygdas første seminarutdannede lærer. Etter at dagens arbeid på gården var unnagjort, fikk den vitebegjærlige ungdommen tilgang til klokkerens boksamling og til den veiledning og opplæring eieren kunne skaffe ham. På dette grunnlaget ble 17-åringen tilsatt som omgangsskolelærer i annekssognet Vik 1840.

I Vik fantes på den tiden ingen øvrighet – verken prest, lensmann eller handelsmann. Dette gav den unge læreren et utgangspunkt han raskt visste å dra nytte av. Han gjorde seg uunnværlig for bygdefolket ved de tjenester han kunne yte: skrive brev, sette opp kontrakter, bringe nyheter og tjene som kommunikasjonsledd mellom gårdene i veiløse bygdesamfunn. To år senere ble han utnevnt til kirkesanger i annekskirken. I tillegg fikk han etter hvert en rekke kommunale verv, bl.a. som vaksinatør, kasserer og forlikskommissær. Gjennom denne virksomheten, også den han fortsatte på privat basis, bygde han opp en personlig kompetanse og erfaring som senere skulle komme ham til gode som politiker. Samtidig skaffet den ham økonomisk grunnlag for gårdkjøp. Da han nådde stemmerettsalderen (25 år), hadde han alt skaffet seg egen gård, og han forble gårdbruker hele livet, selv om offentlige verv etter hvert tok det meste av hans tid. Han satt som medlem av formannskapet i Brønnøy i 30 år, 28 av dem som ordfører.

Da Sivert Nielsen ble valgt til stortingsrepresentant fra Nordlands amt 1859, skjedde det etter prøvevalg, der han presenterte seg selv som talsmann for “den organiserte opinion” i amtet. Hele livet holdt han fast ved at velgerne hadde rett til å forplikte representantene på et program. Det er i dette lyset vi må se hans kamp for de nordnorske sakene. Han snakket varmt for mulighetene der nord, så sant det bare kunne skaffes “Ophjælp” i form av kapital, først og fremst til utbygging av kommunikasjonene og til næringsutvikling. For sitt sterke engasjement i disse sakene måtte han tåle tilnavnet “Nordlands Trompet” blant stortingskolleger. Men historikeren Arne Bergsgård har trolig rett i at landsdelen har mye å takke Nielsen for når det gjelder den oppgangen den faktisk fikk i siste halvdel av 1800-tallet.

Kampen for de nordnorske sakene gikk ellers fint sammen med bondeopposisjonens program under Ole Gabriel Uelands ledelse. Sivert Nielsen forble gjennom hele sitt politiske liv stadig på vakt mot utnyttelse av de svake, mot inngrep i den kommunale selvråderett, for større legmannsinnflytelse, og for stortingsmakt mot kongens veto. Da Venstre programfestet sin nye radikale sosialpolitikk ved inngangen til 1890-årene, var det med Nielsens støtte. Etter Uelands død kom han stadig oftere til å opptre som veileder og fører for bondeopposisjonen, og han gjorde det langt mer selvstendig enn det har vært vanlig å gi ham anerkjennelse for. Han hadde fin teft for det som “lå i tiden” og unnlot f.eks. å knytte seg formelt til bondevennene – enda disse hadde gitt uforbeholden støtte til hans kandidatur i amtet – av skepsis til Jaabæks sekterisme.

Ut gjennom 1870-årene, i de store konstitusjonelle kampsakenes tid, ble Nielsen en viktig kampfelle for Johan Sverdrup, i kraft av den innflytelsen han hadde mellom de bonderepresentantene som ikke sognet til Jaabæks flokk. Med sin veltalenhet og pedagogiske tilnærming klarte han gang på gang å ufarliggjøre de mer prinsipielle sidene ved statsrådssaken og vetostriden for usikre representanter, hvis stemmer var avgjørende for det utfallet venstresiden kjempet for. Han var president i Odelstinget 1881–84 og ledet forhandlingene som førte til riksrettstiltalen mot ministeriet Selmer, selv om han personlig lenge var skeptisk til parlamentarismen som styringssett.

Nielsen var blant pådriverne bak dannelsen av partiet Venstre 1884. Splittelsen av partiet 1888 opplevde han som smertefull, og han holdt seg en tid blant “nomadene”, men fant snart sin plass i det rene Venstre, fra 1891 på et program som var fullt og helt etter hans hjerte. Under de voldsomme unionelle stridighetene i første del av 1890-årene kom han til å opptre i aller fremste rekke, som konfliktløser og diplomat – denne gang gjennom sin posisjon som stortingspresident, som han innehadde 1885–87 og 1890–97. Han ble tilbudt statsrådsplass både i Sverdrups regjering og i Steens første ministerium, og hele tre ganger ble han av kongen oppfordret til å danne regjering (1893 og to ganger 1895), uten at han noen gang aksepterte. Om grunnen til at han avstod, mener Bergsgård at Nielsen neppe var av en slik natur at han våget seg inn i slike avgjørende posisjoner. Han hadde hele sin tid som politiker gjort seg bemerket som en måteholdskraft og et modererende element innenfor Venstre. Når meningsbrytingen foregikk som verst, anbefalte han som regel tenkepause: “Selv har jeg aldrig set at nogen Sag har lidt ved Udsættelse.”

Sivert Nielsen var på mange måter en sammensatt natur: en strategisk begavelse, tvingende logisk, målrettet og personlig ambisiøs, lun og humoristisk, men også bitende ironisk i konfrontasjoner med politiske motstandere. Samtidig var han dypt religiøs, med hang til grubleri. Periodevis var han plaget av depresjoner, som gjorde ham arbeidsufør over lengre tid. Antakelig hadde han selvinnsikt nok til å erkjenne at det var best å avstå fra ansvar som kunne forventes å forsterke disse plagene. Men som innehaver av Stortingets presidentstol kunne han ta i bruk sine evner som diplomat og taktiker, samt den autoritet hans rike erfaring og presidentverdigheten gav ham, til å finne løsninger og forsone motsetninger. Her fant han sin arena, og her kunne han utøve sin makt med verdighet, uten å stå direkte i dagens strid.

Sivert Nielsen var gjennom sin lange politiske karriere også medlem av en rekke offentlige kommisjoner, bl.a. den 3. unionskomité 1895–97. Ved siden av stortingsgjerningen hadde han i perioder stillinger i postvesenet, bl.a. som postmester i Bodø 1886–97. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1887 og fikk kommandørkorset av 1. klasse 1896. Stortinget bevilget ham en ærespensjon da sykdom tvang ham til å trekke seg ut av det politiske liv for godt 1897. Han flyttet til Kristiania, der han døde 1904.

  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • H. Koht: Johan Sverdrup,3 bd., 1918–25
  • Delphin Amundsen, 1947
  • A. Bergsgård: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • L. U. Pedersen: Bidrag til stortingspresident Sivert Nielsens slektshistorie, Høybråten 1966
  • A. S. Bergrem: Veien til makt. Sivert Andreas Nielsen – fra ordfører til parlamentarisk leder. 1850–1880,h.oppg., 1978
  • T. Q. Mathisen (red.): Sømna bygdebok,bd. 2 og 3, Namsos 1987 og 1992
  • Tegning av Gustav Lærum, 1904; gjengitt i VG1904 og i Vårt folks historie,bd. 7, 1964
  • Byste av ukjent kunstner, 1966; ved Brønnøy kirke
  • Maleri av Hans Heyerdahl; Stortinget, Oslo