Ishavspioner. Foreldre: Bøkkermester Jacob Johan Tobiesen (1792–1840) og Martha Maria (“Matia”) Jacobsdatter (f. 1788). Gift 29.3.1848 i Tromsø med Marta Mortensdatter Kaldslet (29.3.1821–4.8.1893), datter av Morten Willumsen (1791–1840) og Elen Margrethe Johannesdatter (1787–1866).

Sivert Kristian Tobiesen var ishavsskipper og bidrog til å åpne Svalbard og det østlige Arktis for fangst og utforskning.

Tobiesen vokste opp i fødebyen Tromsø, visstnok som litt av en villstyring. Det ble så som så med skolegang, men han utdannet seg i Bergen som bøkkersvenn og overtok bøkkervirksomheten i Tromsø etter farens død. Hans rastløse natur og forkjærlighet for utfoldelse i friluftsliv skal bl.a. ha gitt ham førstepremie i “verdens første skirenn” i Tromsø 1843. Et stedbundet liv som bøkker i Tromsø passet ham ikke.

Allerede i 12-årsalderen hadde han vært byssegutt på skonnerten Elida på innenskjærs sjøkartlegging. Året etter var han kokk på skonnerten Alexander, som fraktet et 7-manns fangstlag til Bjørnøya. Hele overvintringsgruppen døde, og da Tobiesen selv overvintret på Bjørnøya 30 år senere, kunne han filosofere over hodeskallen til en av mennene han hadde kjent den gangen.

Tobiesen giftet seg 1848, men da bøkkerverkstedet gikk dårlig, drog han halvannet år senere til sjøs og ble borte i fem år. Det ble først hyre på en amerikansk hvalfanger i Stillehavet, så som bøkker på et hvalfangsttokt til Beringstredet, før han returnerte til Tromsø 1854 med relativt bra fortjeneste. Senere på året drog han ut igjen på et britisk skip som fraktet soldater til og fra Krimkrigen, og han avsluttet med mer hvalfangst før han igjen returnerte til familien i Tromsø, klar til å investere i egen ishavsskute.

Som forberedelse til å bli ishavsskipper ble Tobiesen 1859 med sin sambygding Elling Carlsen på fangsttur nordover til Svalbard i skuta Jan Mayn. 1861 tok han navigasjonseksamen og kjøpte sin egen skute Æolus i Bergen. Første tur på egen fangstskute gikk året etter til Jan Mayen og Svalbard. 1864 var det Tobiesens tur til å tape mot isens krefter. Æolus ble fanget i isen ved Nordaustlandet og måtte forlates med hele storfangsten om bord. Mannskapet rodde rundt nordsiden av Spitsbergen til Isfjorden, hvor de ble reddet av Adolf Erik Nordenskiölds ekspedisjon.

1865 ville Tobiesen prøve seg på overvintringsfangst på Bjørnøya. Med seg hadde han seks andre og et hus som de reiste inntil en fangsthytte fra 1823. Det var spesielt hvalross de regnet med å fange. Fangstresultatet ble magert, men Tobiesen ble hedret med sølvmedalje av det svenske vitenskapsakademiet for de daglige meteorologiske observasjonene han hadde utført gjennom året.

Han kjøpte galeasen Tanahorn 1866 og førte den frem til 1869. 1870 kjøpte han part i jakten Freya og var med på utvidelsen av nordmennenes fangstfelt til Karahavsområdet. 1871 seilte han over 79° n.br. nord for Novaja Semlja, der man tidligere mente det bare var isdekt hav. Året etter ble imidlertid Freya fanget i isen ved nordenden av øya. Tobiesens 17-årige sønn Jacob var med. 7 av mannskapet drog sørover langs land med en av fangstbåtene, Tobiesen, Jacob og to andre ble ved Freya for å overvintre. Tobiesen og sønnen døde utpå våren og sommeren av skjørbuk, mens de to andre og seks fra den første gruppen klarte å ta seg frem til folk.

I tillegg til hans ferder var Tobiesens meteorologiske dagbok fra Bjørnøya et viktig bidrag til kjennskap til de arktiske områders natur.

  • Meddelelser om Spitsbergen efter hans Skibsjournaler (ved Karl Pettersen), i Tromsø Stiftstidende nr. 75, 77 og 78/1864 og nr. 55/1866
  • NFL, bd. 5, 1901
  • G. Isachsen: Folk, fangst og færder. Nordmændene paa Spitsbergen og Ishavet, 1921
  • S. Richter: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • O. Lønø: Norske fangstmenns overvintringer, del 1, 1972
  • T. O. Vorren: To menn i isen, 1993
  • SA Tromsø
  • Fotografisk portrett i Norsk Polarinstitutt, Tromsø og Polarmuseet i Tromsø