Simon Kildal var den mellomste og mest kjente av tre prester med samme navn – far, sønn og sønnesønn – som residerte på Trondenes som sogneprest i Trondenes prestegjeld og prost i Senjens prosti.
Slekten var opprinnelig fra Agder, men faren, Simon Kildal d.e., var kommet nordover som lærer og misjonær blant samene. Han ble sogneprest i Trondenes 1745. Hans sønn Simon var sogneprest samme sted fra 1809, og sønnesønnen, Simon Nicolai Kildal (1796–1837) fra 1824. Sistnevnte var også stortingsmann og bestyrte det første offentlige skolelærerseminaret i Norge, etablert på Trondenes 1826.
Simon Kildals far døde den dagen sønnen ble født, og moren 10 år senere. Gutten bodde senere hos sin onkel, sogneprest Peder Leth i Kvæfjord. 1774–78 var han elev ved latinskolen i Trondheim, og 1778 tok han anneneksamen ved Københavns universitet. Deretter var han huslærer hos broren, sogneprest Michael Kildal i Ibestad, og hos brorens svoger, sogneprest Lorentz Burchard i Kvæfjord, før han vendte tilbake til København, hvor han tok teologisk embetseksamen 1784. Samme år ble han kalt til misjonær blant samene i Varanger, der han var på plass året etter. 1788 ble han sogneprest i Måsøy og 1791 i Steigen, hvor han var i 18 år til han ble sogneprest i Trondenes. 1817 ble han dessuten prost i Senjen prosti.
Teologisk var Kildal forholdsvis konservativ, men som forkynner sluttet han seg likevel til tidens tendens til å ta i bruk enklere og mer billedlige bibelske uttrykk. Som misjonær og prest blant samene ble han en fanebærer for bruk av samisk som undervisnings- og prekenspråk, etter hvert i opposisjon til de fornorskningsideer som gjorde seg gjeldende fra slutten av 1700-tallet. Da Nord-Norge ble utskilt som eget bispedømme 1803, var Kildal en av bispekandidatene, men ble forbigått av M. B. Krogh.
Mest kjent er Kildal som folkeopplyser og skolemann – en rasjonalistisk opplysningsmann og “potetprest” – som også i samtiden ble berømmet for sin innsats. Den tyske reisende Leopold von Buch besøkte Steigen 1807 og beskrev Kildal som “overmåte kunnskapsrik” og som en mann som kjente folket og “det særegne i deres tankegang”, og som derfor forstod å behandle menneskene og visste “hva som tjener deres beste”. Også biskopen fremhevet Kildal og de gode resultater han hadde oppnådd med sin opplysningsiver, likeså ble han trukket frem som inspirator og eksempel for embetsbrødre.
Kildal stod for bygging og etablering av fastskoler og for utvikling av læremidler. Han utgav en rekke kristelig oppbyggende og forklarende skrifter, liktaler og en beskrivelse av utstyr og inventar i Trondenes kirke. Inspirert av bl.a. Petter Dass, Claus Frimann og Jens Zetlitz skrev han en Samling af muntre Sange for den nordlandske Ungdom, som var laget som lesebok for skolen. Den meste kjente av hans pedagogiske og folkeopplysende skrifter, Øvelse-Bog til Bogstav-Kjendskab fra 1804, kom ut i tre opplag. Leseøvingshistoriene er gitt en muntlig form, nær talemålet, med hyppig bruk av et særnorsk ordtilfang og med et lokaltilpasset stoff.
1813 ble Kildal utnevnt til ridder av Dannebrogordenen for sin innsats som embetsmann og for folkeopplysning.