Pressemann, forfatter og kritiker. Foreldre: Gårdbruker Harald Skjønsberg (1864–1947) og Oline Høstmælingen (f. 1881). Gift 1950 med lektor Gertrud Ohlsson (30.12.1923–), datter av salgssjef Henning Ohlsson, Ronneby, Sverige.

Simen Skjønsberg kombinerte en lang karriere som kulturjournalist og kritiker med et eget skjønnlitterært forfatterskap. Som kulturredaktør i Dagbladet i nesten 20 år fortsatte han avisens radikale tradisjon, og i hele hans redaktørtid var avisen det ledende kulturorgan på venstresiden i Norge.

Skjønsberg vokste opp i Gudbrandsdalen og tok examen artium på Lillehammer 1941. Han tok handelsskole og begynte å studere filologi ved Universitetet i Oslo, men kom med i illegalt arbeid og fikk studiene avbrutt da han ble arrestert og havnet i tysk fangenskap. Etter krigen gjenopptok han studiene og ble cand.mag. 1950. Han var konsulent i Landbrukets Sentralforbund 1949–51 og redaktør i Akershus Folkeblad fra 1951 til han 1954 ble ansatt som journalist i Dagbladet. Her kom han til å forbli resten av sitt yrkesaktive liv, og han stelte hele tiden med kulturstoff, bortsett fra perioden 1955–56, da han var avisens Paris-korrespondent.

Skjønsberg var redaksjonssekretær og leder av Dagbladets kulturavdeling 1959–78, en periode da avisen hadde Johan Borgen og Philip Houm som ankermenn på det litterære området, hvor en stor del av kulturdebatten vanligvis gjenspeiles. Som kulturredaktør utviste han stor toleranse, men sympatiene på venstresiden la han aldri skjul på. Dagbladet tok f.eks. de unge forfatterne i Profil-gruppen, med Dag Solstad, Espen Haavardsholm og Kjartan Fløgstad i spissen, inn i varmen. 1978 gikk Skjønsberg tilbake til en journaliststilling i Dagbladet, og fra 1982 var han dessuten medredaktør i tidsskriftet Samtiden.

Ved siden av sitt journalistiske virke rakk Skjønsberg også å dyrke et betydelig skjønnlitterært forfatterskap, med fire romaner og fem diktsamlinger over en drøy 20-årsperiode, fra debutdiktsamlingen Vi er blitt fremmede (1965) til den siste samlingen, Grensevakter (1987). Både prosa og lyrikk har den samme ordknappe, borende formen og kretser om de samme problemene, fremmedfølelse og oppbrudd. Av sakprosa utgav han dokumentarrromanen Bak lov og slå og en antologi om Arne Skouen. 1990 la han frem sitt litteratursyn i Den grufulle nytelse.

Simen Skjønsberg var på mange måter en karakteristisk representant for sin tid. Oppveksten på landsbygda glemte han aldri; han hadde sine røtter der. Skjønt – i bok etter bok var han på leting etter mening i livet, kanskje kan en si at han var revet opp fra landsbydas trygge tradisjonsjord med rot; identitetsproblemet kom han stadig tilbake til. Han var en grubler, dypt merket av sin tid som tysklandsfange under krigen. Hans sønn Harald Skjønsberg karakteriserte ham som “et uopphørlig søkende menneske” og “en radikaler, men samtidig full av borgerlig kultur”. Skjønsberg var formann i Unge Venstre 1951–55, nestformann i Norsk Litteraturkritikerlag 1964–66 og varamann til Norsk kulturråd og Norsk språkråd.

Etter Skjønsbergs død utkom Hvem ble vi? (1995), en slags intellektuell selvbiografi. Tittelen forteller at den ikke bare var tenkt som en bok om mennesket Simen Skjønsberg; den sammenfatter også mye av etterkrigsgenerasjonens livsopplevelse og problemstillinger. Allerede i det første korte kapitlet møter vi dilemmaet: Vi kan ikke “trylle fram en opplevelse av vår egen identitet uten videre”. I denne situasjonen er det lett å bli forført – f.eks. av politiske løgnere og bedragere. Freud og Sartre spøker i bakgrunnen, den kalde krigen og NATOs eksistens gjorde Skjønsberg til pasifist, og han endte opp med postmoderniteten, som kanskje snarere er symptom på en syk modernitet enn på en tilfriskning. På sine gamle dager stilte han det famøse spørsmål: “Var dette livet det hele? Skulle jeg ikke rekke mer?” Karakteristisk konkluderte han: “Jeg vet ikke om dette er tilfelle for en hel generasjon som fikk viktige år av livet ødelagt av krigen, eller om det er noe som har rammet bare meg. Hvis det siste er tilfelle, er det selvsagt helt uinteressant.” Men leseren opplever det som beskrivelse av en hel generasjon.

  • Vi er blitt fremmede. Dikt, 1965
  • Dag for reisende. Dikt, 1967
  • Flyttedag. Dikt, 1969
  • Bak lov og slå. Roman fra Norge, 1970
  • Der bommene senkes. Roman, 1971
  • Fuglebrettet. Roman, 1973
  • Gitter i lyset. Mosaikk fra en generasjons begynnelse, 1975
  • Ingen friplass på karusellen. Roman, 1977
  • Tretten samtaler (forfatterintervjuer), 1980 (først trykt i Dagbl.)
  • medred. Forfatternes litteraturhistorie (sm.m. K. Heggelund og H. Vold), 4 bd., 1980–81
  • red. Hverdag og visjon. En antologi om Arne Skouen, 1983
  • I realismesalen. Dikt, 1984
  • Grensevakter. Dikt, 1987
  • Den grufulle nytelse. Epistler om lesningens mysterier, 1990
  • Hvem ble vi? Etterlatte refleksjoner, (posthumt) 1995
  • Stud. 1941, 1966
  • H. Berthelsen (red.): Hvem er hvem i norsk kulturliv?, 1987
  • Dagbladets arkiv