Sigurd Samuelsen var leder for Papirindustriens Forskningsinstitutt under til dels vanskelige forhold de første 26 årene. Han var også en internasjonalt anerkjent celluloseforsker.
Samuelsen ble født på en av farens seilskuter på vei over Atlanterhavet, men vokste opp i Arendal. Etter skolegang i hjembyen begynte han å studere farmasi i Kristiania. Han tok apotekereksamen 1911 (og ny prøve 1912), men fortsatte med videre studier ved universitetet til 1916.
1917–20 var Samuelsen ansatt som kjemiker ved Union Co. i Skien, men arbeidet også dels i Kristiania. 1920 reiste han til den tekniske høyskole i Darmstadt, hvor han fortsatte med de vitenskapelige arbeider han hadde holdt på med i Kristiania. 1922 tok han doktorgraden ved universitetet i Giessen. Tittelen på avhandlingen var Über des Sulfitzellstoffes und die Oxydation des Lignins. For dette arbeidet ble han tildelt en pris på 20 000 Mark.
Da Samuelsen kom tilbake til Norge etter endt utdannelse, hadde norsk papirindustri i mer enn 20 år forsøkt å etablere en felles forskningsaktivitet. 1923 ble Samuelsen ansatt som forsøksleder for denne, men først måtte han skaffe arbeidsplass. Det fikk han leid på Farmakologisk institutt. Han fikk også benytte lokaler på Thunes mekaniske verksted. Starten var meget trang. Han var eneste ansatte i de to første årene og hadde en startkapital på 5000 kroner, så det var svært begrenset hva han kunne anskaffe av utstyr.
Samuelsen var dynamisk og dyktig og fikk snart god kontakt med celluloseindustrien og derigjennom økte midler til virksomheten. Dette gav ham muligheter til å ansette flere folk, men da måtte han også skaffe større plass. 1931, da virksomheten hadde 10 ansatte, fikk han overta Norsk Hydros forsøkslaboratorium på Skøyen, og ved innflyttingen dit ble Papirindustriens Forskningsinstitutt (PFI) innviet. Men han arbeidet fortsatt under økonomisk vanskelige forhold. 1937 arbeidet f.eks. en nyansatt uten lønn de første månedene. Først da han fikk et tilbud om arbeid annetsteds, fikk han fast månedslønn. Noe slikt hadde neppe latt seg gjennomføre med en annen leder enn Samuelsen. Ved PFIs 25-årsjubileum 1948 karakteriserte en av de ansatte ham slik: “Dr. Samuelsen har den egenskap at man kan gå inn til ham og be om gasjepålegg, få avslag, og komme ut igjen med følelsen av å ha fått en gave.”
Under den annen verdenskrig utviklet Samuelsen en type sulfittcellulose som ble benyttet som en delvis erstatning for kraftfôr til drøvtyggere. Dette skapte nye arbeidsplasser i treforedlingsindustrien, som på den tiden hadde det økonomisk meget trangt, og var samtidig et viktig fôrtilskudd til kuene for å holde melkeproduksjonen oppe. Det skapte også en bedre økonomi for instituttet. Og det ble med hell benyttet som argument da tyskerne, som hadde til hensikt å overta instituttet, skrinla sine planer.
1949 fratrådte Samuelsen direktørstillingen etter en lengre depresjonsperiode. Etter fratredelsen ble han straks bedre og fortsatte da som konsulent for enkelte cellulosefabrikker. Det arbeidet Samuelsen utrettet i 1920-årene for å opprette et forskningsinstitutt for industrien uten noen form for statlig støtte, var imponerende. Dette, sammen med det forskningsarbeid han utførte, har gjort hans navn kjent og aktet i fagkretser verden over.