Maler. Foreldre: Skipper Jacob Gundersen (f. 1844) og Agete Rebekka Danifer Davidsen (f. 1856). Gift 1931 med Wilhelmine (“Bitta”) Schibbye (1902–80). Navneforandring til Danifer 1922.

Sigurd Danifer tilhørte den kretsen av norske malere som manifesterte seg i 1920-årene og som dyrket tradisjonen og – i god forstand – det kultiverte maleri. At malemåten til disse kunstnerne (Danifer, Bernt Clüver, Ridley Borchgrevink, Hjalmar Haalke og Trygve Torkildsen m.fl.) kunne virke mørk og gammelmodig sammenlignet med fremadstormende Matisse-elever og “freskobrødre” og den kommende generasjon av Axel Revold-elever, unngikk ikke å fange kritikernes oppmerksomhet. De mente kunstnerkretsens malermåte var preget av uheldig manér.

Sigurd Gundersen var utdannet elektroingeniør og ansatt ved Kristiania Elektrisitetsverk da han brøt over tvert og begynte på sin kunstnerkarriere. Han studerte ved Statens Kunstakademi under Christian Krohg 1919–20 og på Pola Gauguins private malerskole i Kristiania 1920–21. Størst betydning fikk imidlertid André Lhotes undervisning ved dennes private kunstakademi i Paris 1922–23. Dette var en skole som dyrket det historiske maleriet og den klassiske formfølelse. Danifer, som nå hadde tatt morens mellomnavn som slektsnavn, fant inspirasjon i J. C. Dahls maleri (særlig hans bilder fra det klassiske Italia) og franske kunstnere som Poussin, Corot, Renoir og Cézanne. Av samtidige, franske malere var kunstnere som André Derain og Othon Friesz forbilder for norske kunstnerne. Kubismen var den fremtredende kunstretningen. Kunstteori og en analytisk innstilling var fremtredende; form-, rom- og komposisjonelle problemer ble diskutert livlig.

Danifer utviklet på dette grunnlaget et harmonisk, sikkert modellert og koloristisk rikt maleri i løpet av 1920-årene. En av hans foretrukne motivkretser var landskaper fra området mellom storby og land, og selv bosatte han seg i dette grenselandet på Etterstad i Oslo. Fokuseringen på det upretensiøse og tilforlatelige motivet var en del av ideologien bak det moderne maleriet: Bildenes såkalte egenrealitet ble fremhevet, d.v.s. bildets særpreg som maleri – altså som rent kunstobjekt. Den litterære angrepsvinkel ble bannlyst. En “ny saklighet” var en del av mellomkrigstidens kunstideologi og grunnlag for en egen kunstretning, som var særlig fremtredende i Tyskland.

Danifer gav sine – etter vanlig konvensjoner høyst prosaiske – motiver kunstnerisk liv. Dette gjorde han på et rent malerisk grunnlag, gjennom en vakker fargeholdning, malerisk håndlag og ved å fange Oslodalens atmosfæriske lysstemninger på lerretet.

Hans oppvekst i Mandal gjorde ham også til Sørlandets maler. Ved siden av rene landskapsbilder fra kysten, som Skjærgårdsfuruer (1936), malte han flere bilder med badende mennesker. Dette er en motivkrets som viser til en lang, europeisk billedtradisjon med rot i et mytologisk figurmaleri og som kulminerte med Cézannes stort tenkte tableauer med badende. En annen inspirasjonskilde var det vitalistiske maleriet som bl.a. Edvard Munch og den danske billedkunstneren J. F. Willumsen stod for rundt 1900. Willumsens store utstilling i Kunstnernes Hus 1934 kan ha påvirket Danifer i utviklingen av hans pretensiøse prosjekt. Dette kommer bl.a. frem i det mektige maleriet Sommerdag fra 1939. Hans styrke lå likevel ikke i de stort tenkte komposisjoner, men i det intime naturstudium i en behersket koloritt. Han malte også arbeidsscener, som Slåttefolk (1939) og Isskjæring (1938). Blant hans portretter må særlig fremheves det han malte av sin hustru 1930.

Sigurd Danifer stilte ut på Høstutstillingene fra 1919 av, og holdt senere en rekke separatutstillinger og deltok i flere kollektivutstillinger av norsk kunst i utlandet. Etter hans død er det holdt minneutstillinger i Oslo 1959, i Bergen, Trondheim og Stavanger 1962 og i Oslo 1979. Han er representert i Nasjonalgalleriet, Bergen Kunstmuseum, Oslo kommunes kunstsamlinger og en rekke andre norske offentlige samlinger.

    Malerier (et utvalg)

  • Portrett av kunstnerens hustru, 1930
  • Skjærgårdsfuruer, 1936, NG
  • Isskjæring, 1938, NG
  • Slåttefolk, 1939
  • Sommerdag, 1939
  • Nasjonalgalleriets dokumentasjonsarkiv
  • R. Rude: “Sigurd Danifer”, i KU&K 1954, s. 109–116
  • O. Hølaas: Sigurd Danifer, utstillingskatalog, 1962
  • S. Strand: Sigurd Danifer, utstillingskatalog, 1979
  • L. Østby: biografi i NKL, bd. 1, 1982