Fiskeridirektør. Foreldre: Skipsfører og gårdbruker Kristian Asserson (1838–1916) og Anna Anfindsen (1850–1926). Gift 1911 med Ingrid Haabeth (1885–1973), datter av forretningsmann og ordfører Arne Haabeth (1849–1927) og Olava Nielsen (1864–1927).

Sigurd Asserson var en av de fremste arkitektene bak fiskerinæringens og fiskernes organisering i mellomkrigstiden.

Asserson tok examen artium i Stavanger 1903 og ble cand.jur. 1907. Året etter begynte han på en livslang karrière i fiskeriadministrasjonen. Han fikk først en stilling som sekretær hos den norske fiskeriagenten i Hull i Storbritannia og ble deretter sekretær for handelssaker i Saltvandsfiskeriene (det senere Fiskeridirektoratet) i Bergen 1909. 1913 overtok han som norsk fiskeriagent i Hamburg i Tyskland. Det ble en viktig stilling i de turbulente år under den første verdenskrig, da Tyskland og Storbritannia konkurrerte om den norske fisken.

Assersons markedskunnskap og internasjonale erfaring, hans språkkyndighet og diplomatiske evner, bidrog til at han 1918 fikk landets viktigste fiskeriembete, som direktør for Saltvandsfiskeriene, bare 36 år gammel. Fiskeeksporten brøt sammen mot slutten av krigen, og Johan Hjort hadde trukket seg som fiskeridirektør i protest mot regjeringens politikk.

Asserson hadde et liberalt grunnsyn, sognet politisk til Venstre og ble utnevnt av regjeringen Gunnar Knudsen. Forhandleregenskaper og et omgjengelig vesen kom godt med i ledelsen av direktoratet og en ofte krisepreget og konfliktfylt fiskerinæring i mellomkrigsårene. Som jurist var han en typisk all-rounder, han var en god taler og skribent, med en nesten lyrisk stil som kunne bryte igjennom selv i tørre innstillinger.

Saltvandsfiskeriene sorterte under Handelsdepartementet og var den gang det eneste direktorat utenfor hovedstaden. Landet manglet et eget fiskeridepartement, så fiskeridirektøren var den sentrale institusjon i en av landets største næringer. Direktøren hadde en selvstendig stilling og god kontakt med næringen fra Bergen.

Under den første verdenskrig hadde myndighetene sterkt følt savnet av en landsorganisasjon av fiskere. Som ny fiskeridirektør måtte Asserson følge opp arbeidet med å samle dem, som formann i en kommisjon der også fiskerhøvdingen fra Nordhordland, Mons A. Kårbø, var en drivkraft. Ut fra sitt liberale grunnsyn mente Asserson det måtte skje frivillig, han var imot statlig organisering ovenfra. En lang kyst og fiskeripolitiske spenninger mellom sør og nord gjorde det vanskelig å samle hundre tusen fiskere i ett lag. Først 1926 ble Norges Fiskarlag dannet.

Men én ting var faglag, noe annet sterke økonomiske organisasjoner. Asserson var i starten avventende og argumenterte langs Venstres anti-trustlinje. En organisering måtte, dersom den var nødvendig, primært bygge på fiskerne og deres lag. Da sildefiskerne på Vestlandet stiftet de første salgslagene under “parikrisen” i slutten av 1920-årene, viste det seg raskt at lagene måtte ha staten i ryggen for ikke å bryte sammen. Fra sitt bosted i Bergen ble Asserson direkte innblandet. Da verdenskrisen forsterket problemene, gikk det så langt at han etter påtrykk fra handelsminister Oftedal ble formann i lagenes felles salgsstyre 1931–32.

Som støtteapparat for eksporten under de vanskelige avsetningsforholdene som rådde, bygde direktoratet også ut kvalitetskontrollen for fiskevarer, det senere Fiskeridirektoratets kontrollverk. Store deler av overføringene til fiskeriene under krisepolitikken i 1930-årene ble også administrert av direktoratet. Asserson sparte seg ikke og var stadig på reiser i inn- og utland for å sikre fiskeeksporten i en tid med sterkt truende proteksjonisme. Fiskerinæringens reisende ambassadør ble han kalt. En rivende utvikling var i gang da han plutselig døde av hjertesvikt på tjenestereise i Oslo underveis til København 1937.

Tross sin tidlige død fikk Asserson en rekke utmerkelser. Han var kommandør av den svenske Vasaorden og den spanske orden Al Merito Civil, storoffiser av den belgiske Leopoldorden og ridder av den polske ordenen Polonia restituta.

En bronsestatue av Asserson ble reist av fiskernes organisasjoner og andre i fiskerinæringen utenfor Fiskeridirektoratets daværende lokaler i Bergen 1951. Fra 1987 står den på Bradbenken ved Norges Sildesalgslags hovedkontor.

  • Sildefiskeriernes Historie, Bergen 1914
  • Fremtidslinjen for Trondhjems ferskfiskhandel, særtrykk av Aarsberetning fra Trondhjems fiskeriselskab 1915, Trondheim 1915
  • Torskefiskeriene og handelen med klippfisk og tørrfisk, særtrykk av Aarsberetning vedkommende Norges fiskerier 1928, Bergen 1928
  • K. Fasting: Vintersildsoga. Sild og samfunn gjennom hundre år, 1960
  • d.s.: Feitsildsoga. Feitsild- og loddefiske gjennom århundrene, Bergen 1962
  • L. Nordstrand: Fiskeridirektoratets historie 1900–1977,
  • P. Frølich: Vennlig i form, sterk i sak. Fiskeridirektør Sigurd Karsten Asserson 1882–1937, Bergen 1991

    Kunstneriske portretter

  • Statue (bronse, helfigur) av Dyre Vaa, 1951; Bradbenken, Bergen