Pasifist, motstandskvinne og organisasjonskvinne. Foreldre: Høyesterettsadvokat Henrik Michael Helliesen (1856–1933) og Ulrica Ewa Augusta von Ehrenheim (1856–1932). Gift 24.3.1923 med ingeniør Diderich Hegermann Lund (1888–1986). Sønnedatter av Henrik Laurentius Helliesen (1824–1900); mor til Bernt H. Lund (1924–).

Sigrid Helliesen Lund kjempet hele livet for fred og sosial rettferd; hun hadde tillitsverv i en rekke organisasjoner og deltok også aktivt i arbeidet i felten. Mest kjent er hun for sin innsats i motstandsbevegelsen under den annen verdenskrig. Etter krigen deltok hun i gjenreisingsarbeidet og kom til å spille en sentral rolle i Vennenes Samfunn Kvekerne både nasjonalt og internasjonalt. Hun la også ned et stort arbeid for bedre kår for psykisk utviklingshemmede.

Sigrid Helliesen vokste opp i et hjem som var møtested for kunstnere og politikere, bl.a. hørte Bjørnstjerne Bjørnson og familie med til omgangskretsen. Sigrid hadde tidlig sine egne selvstendige synspunkter og nektet å la seg konfirmere. Hun tok examen artium 1911 og begynte deretter å studere sang. Sommeren 1913 besøkte hun Bayreuth, og senere studerte hun i København, Kristiania og Paris. Hun debuterte i Kristiania april 1918. En lungesykdom gjorde det imidlertid vanskelig for henne å satse på en karriere som sanger. 1923 giftet hun seg med ingeniør Diderich H. Lund. De fikk to barn; yngstesønnen Erik ble født med Downs syndrom.

1927–30 oppholdt familien seg i Odda i Hardanger. Der opplevde Sigrid Helliesen Lund klasseskillet sterkt; hun protesterte mot rangsforskjellen i lokalsamfunnet og ble også levende opptatt av fredssak. En reise i Europa 1934 åpnet øynene hennes for hva som var i ferd med å skje i Tyskland, og hun kastet seg inn i freds- og flyktningarbeid. Hun ble medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet 1935, var med i styret for Nansenhjelpen 1936 og ble formann i Nansenhjelpens barnekomité 1937. Men hun fikk også tid til å reise rundt og holde foredrag om større forståelse for psykisk utviklingshemmede og åpne en arbeidsstue på Kampen i Oslo for slike barn 1938. Høsten 1939 drog hun til Praha og hentet 37 jødiske barn til Norge. Under den finske vinterkrigen 1939–40 ledet hun Nansenhjelpens arbeid for den evakuerte befolkningen i Isalmi i Finland.

Da krigen kom til Norge 1940, stod Sigrid Helliesen Lund fast på sitt klare pasifistiske standpunkt og tok del i den sivile motstandsbevegelsen. Da jødeforfølgelsen startet høsten 1942, var hun aktivt med på å skjule jøder og hjelpe dem med å flykte til Sverige. I denne perioden kom hun i kontakt med kvekerne og deltok i kvekermøter. Februar 1944 måtte hun selv flykte til Sverige. Der fortsatte hun arbeidet med flyktningsaker, og nyttår 1945 ble hun utnevnt til kaptein og sjef for velferdsarbeidet for de norske fangene som kom tilbake fra leirer i Tyskland. Hennes innsats under krigen er skildret i to fjernsynsfilmer.

Da Sigrid Helliesen Lund vendte hjem til Norge etter frigjøringen, ble hun engasjert i mange oppgaver, bl.a. som medlem i Statens Velferdsråd for Handelsflåten 1945–54. Hun var med på å starte Redd Barna 1946 og var organisasjonens første formann. Den største oppgaven hun påtok seg, var å lede Fredsvenners hjelpetjeneste i Finnmark 1946–47; samtidig var hennes mann sjef for statens gjenreisingskontor for Finnmark. 1948 var hun med på å stifte den norske seksjonen av Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund.

Sigrid Helliesen Lund ble medlem av Vennenes Samfunn Kvekerne i Norge 1947, og hun kom til å bli en sentral person i kvekersamfunnet både nasjonalt og internasjonalt. 1951–52 var hun stasjonert i Berlin for å drive forsoningsarbeid for kvekerne (FSC), og hun deltok i kvekernes arbeid ved FN i New York 1952 og 1959. Hun spilte en viktig rolle i etableringen av kvekergruppen i Oslo 1956.

1954–55 var Sigrid Helliesen Lund medarbeider i Norsk utviklingshjelps prosjekt i Kerala i India, som hennes mann ledet, og hun var også en tid ved kvekersenteret i New Delhi. Hennes store internasjonale erfaring kom til nytte da hun var leder av den europeiske seksjonen av Kvekernes verdenskomité 1956–64. I det norske kvekersamfunnet var hun en av tre ledere i perioden 1963–68, og hun var styreleder i Kvekerhjelp, norske kvekeres organisasjon for utviklingshjelp, 1963–70.

En sak som opptok henne sterkt helt fra hun fikk den utviklingshemmede sønnen Erik, var å gi psykisk utviklingshemmede mulighet til å lære og å utvikle sine evner best mulig. 1959 ble Lindgrov, Kvekernes Ungdomsheim, opprettet på hennes initiativ utenfor Risør, og hun var styreleder der frem til 1977.

Noe av det som karakteriserte Sigrid Helliesen Lund som menneske, var en enestående evne til å være til stede og lytte til den hun samtalte med og få frem de beste egenskapene i dem hun møtte. 1981 utgav hun erindringsboken Alltid underveis.

  • Historien om Lindgrov, Kvekernes ungdomsheim, Risør 1977
  • Alltid underveis (sm.m. C. Wormdal), 1981
  • red. Menneskeverd og livskvalitet for alle. Lindgrov 25 år. Et jubileumsskrift, Ås 1984
  • Stud. 1911, 1936, 1961
  • M. Wright: Norwegian Diary 1940–1945,London 1974
  • M. S. Gibbins: Sigrid Helliesen Lund. Portrait of a friend, London 1980
  • H. E. Aarek: Quakerism, a way of life. In homage to Sigrid Helliesen Lund on her 90th birthday February 23rd 1982, Ås 1982
  • K. Sims: Women of Courage,London 1983