Håndarbeidspedagog. Foreldre: Overlærer Herman Trætteberg (1862–1936) og Ingeborg Norderhoug (1867–1937). Ugift. Brordatter av Elias Trætteberg (1864–1951; se NBL1, bd. 17); kusine av Hallvard Trætteberg (1898–1987).

Signi Trætteberg var en drivende kraft i fornyelsen av faget håndarbeid (for jenter) i folkeskolen i tiårene før og etter den annen verdenskrig.

Trætteberg vokste opp i Kristiania. Etter examen artium ved Kristiania katedralskole 1911 gikk hun på Nissens seminar, en privat lærerskole i hovedstaden, og avla lærerprøven 1913. Samme år ble hun ansatt som lærer ved Nordstrand middelskole. Ved siden av lærergjerningen var hun elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1913–15, og senere tok hun håndarbeidslærerkurs ved Statens kvinnelige industriskole (1927) og Statens tegnelærerkurs (1930). Hun hentet også inspirasjon og ny innsikt på flere studiereiser til utlandet; størst utbytte hadde hun av kontakter i nordiske og mellomeuropeiske land.

Allerede i sine første lærerstillinger markerte Trætteberg sin spesielle iver og kompetanse for å påvirke innhold og elevinteresse i håndarbeidsopplæringen. Selv uttalte hun at hun “hadde fått en høist uakademisk, men levende tilværelse med å undervise barn og voksne av begge kjønn”. Etter fire år på Nordstrand og et år ved Leiret skole i Elverum fikk hun nye muligheter som øvingslærer ved Elverum lærerskole 1918–20. Hun flyttet tilbake til hovedstaden 1920 og ble lærer ved Sagene skole, fra 1926 også ved den kommunale Fortsettelsesskolen for piker, frem til 1928, da hun flyttet over til Bolteløkka skole, hvor hun var tilsynslærer og ledet forsøksundervisning frem til 1946. Fra 1938 var hun dessuten distriktsinspektør for håndarbeidsundervisningen i Oslo-skolene.

Mer landsdekkende ble hennes innflytelse da hun ble overlærer ved Statens kvinnelige industriskole (1946–58) og statskonsulent i tekstilforming (1945–62), sistnevnte hovedsakelig som deltidsstilling. Hennes viktigste oppgave i disse årene ble å bygge opp videreutdanningen i håndarbeidsfaget, fra et halvårig kurs (1946) via en ettårsenhet (1950, hvorav halvparten som brevkurs) til en 1 1/2 års enhet (1956) som gav kompetanse for stillinger i lærerskolene. Hun utgav flere bøker om faget, bl.a. et bind i metodeverket Arbeidsmåten i folkeskolen, Håndarbeid for piker (1934) – en bok “som også menn leser med interesse”, og som fungerte som grunnbok for hennes tallrike fagkurs og forelesninger. Hun skrev også en rekke artikler i fagtidsskrifter.

I jubileumsskriftet for Statens kvinnelige industriskole (1950) gav Trætteberg en selvbiografisk preget fremstilling av sitt mål og virke for utvikling av håndarbeid som fag, i både undervisning og læring. Hun mente at i det å nøre elevenes interesse og lærelyst lå også kjernen til estetisk og etisk utvikling. En harmonisk utvikling kunne bare skje ved at eleven selv deltok aktivt i opplæringen. Selvvirksomheten måtte settes i høysetet.

I mange sammenhenger opplevde Signi Trætteberg å se frukter av sitt omfattende arbeid for fornyelse og utvidelse av skolefaget som senere kom til å hete forming. Sammen med pionerer for tegne- og sløydopplæringen startet hun 1931 Norsk Tegne- og Håndarbeidslærer-Forbund. 1966 skiftet det navn til Landslaget forming i skolen, og Signi Trætteberg var æresmedlem. Hun mottok Kongens fortjenstmedalje 1952.

  • Håndarbeid for piker, i serien Arbeidsmåten i folkeskolen, 1934
  • Femti år gjennom kikkerten, i Statens kvinnelige industriskole 1875–1950, 1950, s. 58–66
  • Handarbeid for jenter. Studiehefte for elever av NKS realskole og gymnas, 1950
  • Symaskinen, vår gode venn. Selvhjelpsmetode for tenåringer (sm.m. Aa. Kvarsnes og N. Skarstein), 1957
  • Stud. 1911, 1936, 1961
  • Norske skolefolk, 3. utg., bd. 2, 1966
  • S. Kjosavik: Fra tegning, sløyd og håndarbeid til kunst og håndverk, 2001, s. 179
  • Portrett (skulderbilde) av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Stud. 1911, 1961, s. 211