Litteraturhistoriker og forfatter. Foreldre: Skoledirektør Matias Skard (1846–1927) og Gyda Christensen (1868–1916). Gift 5.1.1933 i Aker med psykolog Åse Gruda Koht (1905–85; se Åse Gruda Skard). Brorsønn av Johannes Skar (1837–1914); halvbror av Olav Skard (1881–1965) og Torfinn Skard (1891–1970); bror av Bjarne Skard (1896–1961) og Eiliv Skard (1898–1978); svigersønn av Halvdan Koht (1873–1965) og Karen Grude Koht (1871–1960); far til Målfrid Grude Flekkøy (1936–) og Torild Skard (1936–).

Sigmund Skard var vår første professor i amerikansk litteratur og gjorde mye for utbredelse av kunnskap om denne litteraturen i Norge. På eldre dager markerte han seg også som lyriker og som forfatter av en rekke bøker av biografisk og dels selvbiografisk innhold.

Skard vokste opp i Kristiansand. Etter examen artium der 1921 begynte han å studere filologi ved universitetet i Kristiania/Oslo og ble cand.philol. og magister i litteraturhistorie 1931. I studietiden var han også ansatt ved Universitetsbiblioteket i Oslo. 1938 tok han doktorgraden på en avhandling om Aasmund O. Vinjes forhold til antikken. Her forente Skard to av sine store interesser, nynorsk og arven fra antikken. Skards posisjon i norsk litteraturvitenskap kom klart til uttrykk da han 1937 fremførte et langt motinnlegg mot en doktordisputas, der han advarte mot poetisk føleri og ensidig sjeleskildring i litterær analyse.

Skard ble ansatt som bibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim 1938. I dagene etter den tyske okkupasjonen 1940 fant han situasjonen så utrygg at han bestemte seg for å dra over til Sverige, på ski. Samme høst reiste han og familien til USA, med tog gjennom Sibir. Beskrivelsen av denne turen er i seg selv en del av norsk reiselitteratur.

I Washington, D.C. ble Skard konsulent i Library of Congress og rådgiver for norske saker i Office of War Information. Skard og familien ble værende i den amerikanske hovedstaden helt til freden kom. I krigsårene var han stadig på farten i USA for å holde foredrag om Norges sak.

Etter krigen vendte Skard tilbake til bibliotekarstillingen i Trondheim, men 1946 ble han utnevnt til professor i litteraturhistorie, særlig amerikansk, ved Universitetet i Oslo; han var den første i Norden som hadde en slik stilling. Skard begynte i stillingen med å foreta en reise til USA for å samle inn bøker og tidsskrifter til et stort bibliotek av amerikanske tekster. Denne samlingen ble grunnstammen i et eget Amerikansk institutt som Skard bygde opp innenfor engelskfaget, ikke uten motstand.

Skard var en inspirerende foreleser. Han foreleste på nynorsk om amerikansk litteratur, og hans presentasjon av f.eks. Emily Dickinsons og Ernest Hemingways liv og diktning var store opplevelser. Skard stod langt fra den behavioristiske skolen som rådde grunnen i språkopplæringen, og han hadde mangt et trøstefullt ord til studenter med skrøpelig engelsk uttale.

I etterkrigstiden var Skard opptatt av forholdet mellom USA og norsk kultur. Perioden under F. D. Roosevelt ble nok stående som en idealperiode i amerikansk historie for Skard. Etter at han gikk av med pensjon, skrev han en stor bok om USA i norsk historie, der den siste bolken frem mot 1970-årene karakteristisk nok fikk overskriften Skremd ny verd.

Skard hadde svært liten tro på amerikansk populærkultur, som film og musikk. I boken Målstrid og massekultur støttet han arbeidet for å komme frem til ett norsk språk, men forklarte samtidig hvor redd han var for at norsk kultur skulle bøye seg for amerikansk ensretting. Særlig popmusikken var ille, syntes Skard, som skrev ironisk om norsk ungdom som nå samlet seg med “tankesløkte fjes kring platespelaren”.

Skard skrev om amerikansk litteratur i mangebindsverket Verdens litteraturhistorie. Han var også en dyktig oversetter av litterære tekster, ikke bare fra engelsk, men fra mange andre språkområder. Mest kjent er nok hans gjendiktning av Vachel Lindsays dikt General William Booth drar inn i Himlen, som han gjerne selv foredrog på frelsesarmémøter med musikk til. Her ser Skard for seg “fark og fusse”, “hore og hallik” på veg til himmeltronen. Hans oversettelse (sammen med Henrik Rytter) av Dante til nynorsk, med en fyldig innledning, er en veldig prestasjon, som innbrakte ham Bastianprisen 1965.

Som administrator gjorde Skard en utrettelig innsats, ikke bare innenfor Amerikansk institutt, der han var den ubestridte leder frem til han gikk av med pensjon 1973. 1954 etablerte han European Association for American Studies. 1957 fikk han hovedansvaret for å legge frem en helt ny struktur for studiet av filologiske fag ved Universitetet i Oslo, og 1958–68 var han styreformann for Universitetets Internasjonale Sommerskole. Han var viseformann i Noregs Mållag 1940–50 og styreformann i Det Norske Samlaget 1949–72. 1995 opprettet Det Norske Samlaget et stipend, Sigmund Skard-stipendet, som utdeles hvert år.

Skard hadde en enorm arbeidskraft til langt inn i alderdommen. Etter at han gikk av med pensjon, gav han ut innpå 20 bøker. En stor del av den sene produksjonen hans bestod av selvbiografiske tekster og minnebøker om den nære familien, en type utvidet familiealbum. Først kom boken om faren, dernest bøker om begge svigerforeldrene, den ferdigredigerte minneboken etter ektefellen, hans egen bok om sitt liv med amerikastudier, minneboken fra utefronten i USA under krigen, og til slutt boken om hans egen alderdom.

Skard var selv klar over at det er de færreste forunt å få en slik sjanse til å oppsummere sitt eget og sine nærmeste familiemedlemmers liv så grundig som han gjorde. De siste bøkene fra hans hånd kan tolkes som forsvarsskrifter. Det preger særlig boken om Halvdan Koht, som Skard mente hadde fått mye motbør. Skard følte også at han måtte rykke ut og forsvare sine gamle helter mot det han så som uetterrettelige nylesninger. Således tok han til motmæle mot yngre forskere som ville lese Aa. O. Vinje som “ein lauslyndt harlekin”, slik Skard uttrykte det.

Sigmund Skard sa om seg selv at “på botnen” var han vel helst historiker. Men etter at han gikk av med pensjon, så han seg selv stadig oftere som lyriker. Så lenge helsa holdt, reiste han rundt i foreninger for å lese egne dikt. I alt gav han ut 10 diktsamlinger, samt dikt i utvalg. I Skards siste dikt er det en veldig kontrast mellom et ufattelig svært kosmos og hans eget jeg som et lite menneskekryp. Diktene hans er fulle av kroppsglede og sansekraft, helt frem til han får klare varsel om alderdom og død. Der det en gang var liv, “gapar det tome op”. Skard skrev mange gode dikt om det å eldes. “Den stålmjuke strengen under ditt kne / skal snart ikkje lenger koma meg ved”, skriv han til kona.

Skard var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1946, og han var æresdoktor ved University of Pennsylvania og universitetet i Vest-Berlin. 1983 mottok han Norsk kulturråds ærespris og 1992 Brageprisens hederspris.

    Et utvalg

  • A. O. Vinje og antikken. Studier i norsk åndshistorie, dr.avh., 1938
  • The Voice of Norway (sm.m. H. Koht), London 1943 (svensk utg. Stockholm 1944)
  • Lang vår. Dikt, 1946
  • Amerikanske problem, Trondheim 1949
  • Til Marcus Thranes idéhistorie, DNVA Avh. II 1949 nr. 3, 1949
  • red. Under nye stjerner. Amerikansk lyrikk gjennom 300 år, 1960
  • The American Myth and the European Mind. American Studies in Europe 1776–1960, Philadelphia 1961
  • Målstrid og massekultur. Tankar til ettertanke, 1963 (2. utg. 1985)
  • overs. Dante Aleghieri: Den guddomlege komedien (sm.m. H. Rytter), 1965
  • Haustraun. Dikt, 1966
  • red. Norwegian Contributions to American Studies (sm.m. H. H. Wasser), Philadelphia 1966
  • American Civilisation. An Introduction (red. sm.m. A. N. J. den Hollander), London 1968
  • Det Norske Samlaget 1868–1968 (sm.m. O. Midttun o.fl.), 1968
  • Poppel ved flyplass. Dikt, 1970
  • Det levande ordet. Ei bok om Matias Skard, 1972
  • Auga og hjarta. Dikt, 1973
  • Dikt i utval, 1973 (2. utg. 1992)
  • Ord mot mørket, 1976
  • USA i norsk historie, 1976 (engelsk utg. Westport (Connecticut) s.å.)
  • Trans-Atlantica. Memoirs of a Norwegian Americanist, 1978
  • Classical Tradition in Norway. An Introduction with Bibliography, 1980
  • Solregn. Ein sjølvbiografi, 1980
  • Mennesket Halvdan Koht, 1982
  • Menneske vi møtte (sm.m. Å. Gruda Skard), 1985
  • Atterklang. Dikt, 1987
  • Karen Grude Koht. Drag av ein kvinnelagnad, 1987
  • Norsk utefront i USA 1940–1945, 1987
  • Alders år. Ei minnebok, 1989
  • O. Midttun: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • Universitetet i Oslo 1911–1961, bd. 1, 1961, s. 363–364
  • Stud. 1921, 1971
  • HEH 1979
  • K. Hanisch: – Og hjarta veit det er framme. Sigmund Skards kjærleikslyrikk 1946–1987, h.oppg. UiB, 1992
  • Ø. T. Gulliksen: “Amerikanist på nynorsk”, i Mål og Makt nr. 4/1993, s. 23–41
  • O. Hageberg: På spor etter meining. Essay om samtidslitteratur og om litterær tradisjon, 1994, s. 116–143
  • O. Øverland: “Minnetale over dr.philos. Sigmund Skard”, i DNVA Årbok 1995, s. 287–292
  • Blyanttegning (hode) av Erna Plachte, 1954; p.e
  • Byste av Anne Raknes; Institutt for britiske og amerikanske studier, UiO