Biskop og riksråd. Foreldre: Faren kan ha vært en Hennekin fra Uppsala; morens navn er ikke kjent.

Sigfrid var pønitensiar 1347–51, biskop i Stavanger 1351–52 og i Oslo 1352–58/59. Han var også i kraft av sitt biskopsembete riksråd. Han er en blant flere utlendinger som kom til å bli biskoper i den norske kirkeprovinsen i annen halvdel av 1300-tallet.

Sigfrid var sannsynligvis svensk av fødsel, og han var muligens dekan i Uppsala mot slutten av 1330-årene. 1347, da han var prest i Linköping, ble han utnevnt til pønitensiar ved kurien i Avignon. Som pønitensiar hadde han blant annet som oppgave å høre skriftemål i spesielt alvorlige saker fra tilreisende pilegrimer, og da fortrinnsvis fra de skandinaviske områder. Det er grunn til å tro at Sigfrid må ha hatt en omfattende utdannelse i teologi og kanonisk rett for å kunne tiltre denne stillingen.

1351 ble Sigfrid utnevnt til biskop i Stavanger, da den valgte biskopen Arne Aslaksson døde under et opphold ved kurien. Han var der for å søke om dispensasjon for uekte fødsel og har vel i den anledning lagt sin sak frem for pønitensiaren. I Stavanger virket Sigfrid et drøyt år, før han ble utnevnt til biskop av Oslo. Domkapitlet i Oslo hadde valgt Gyrd Aslesson til biskop, og valget var stadfestet av erkebiskop Olav i Nidaros. Likevel valgte paven å utnevne Sigfrid. Gyrd ble til gjengjeld biskop av Stavanger 1354, mot å overta Sigfrids gjeld til pavestolen fra hans embetsperiode. Gjelden ble innfridd 1357 av Gyrds etterfølger.

Pavens intervensjon i bispevalget i Oslo var den første av flere og var en kilde til økt inntekt for pavestolen. I årene som fulgte, fikk Sigfrid fortsatt oppgaver på vegne av kurien. 1353 fikk han sammen med to svenske biskoper instruks om å reise til Riga for å megle mellom erkebiskopen der og Den tyske orden om overgivelse av byen fra ordenen til erkebiskopen. Han fikk også oppgaven med å overse at tilsettingen av Johannes Guilaberti som prost i Uppsala gikk riktig for seg. Dette kan tyde på at han har hatt et spesielt godt kontaktnett og nytt stor respekt i Avignon etter sin tid som pønitensiar.

Sigfrids virke som biskop i Stavanger og Oslo vet vi lite om. Vi finner at han ved enkelte anledninger utførte vanlige oppgaver som å utferdige avlatsprivilegier eller provsbrev i forbindelse med testamenter. Domkapitlet i Oslo ble også styrket under Sigfrid, ved at seks av kannikene ved kapitlet fikk tillatelse av paven til å nyte alle inntekter av sine prebender uten å residere ved de kirkene prebendene var knyttet til.

Det er først og fremst gjennom hans korrespondanse med kurien vi kjenner Sigfrid, og mye av denne korrespondansen dreier seg om innkreving av pavelige avgifter fra bispedømmet. Det er naturlig å se denne aktiviteten som et kirkelig forsøk på å få økonomien under kontroll etter pestkatastrofen. Denne aktiviteten har også bidratt til å gi Sigfrid et dårlig ettermæle, som en biskop som prioriterte pavestolen fremfor sitt bispedømme.

I kraft av sitt embete som biskop var Sigfrid også riksråd. Det er imidlertid vanskelig å danne seg noe bilde av ham som verdslig politiker, utover at han deltok i enkelte politiske sammenhenger. Blant annet var han 1353 med på å utferdige brev om et bytte av dronning Blancas morgengavelen fra Tønsberg fehirdsle til Elvesysla og Borgarsysla.

Sigfrid er siste gang omtalt som levende juli 1358; i mars året etter opptrer en fullmektig for ham ved kurien i Avignon, og oktober 1359 blir hans etterfølger utnevnt av paven.

  • RN, bd. 5–6
  • O. Kolsrud: Den norske Kirkes Erkebiskoper og Biskoper indtil Reformationen, DN, bd. 17b, 1917
  • E. Bull: Kristianias historie, bd. 1, 1922
  • J. Gallen: “De skandinaviske penitentierna vid kurien under medeltiden”, i Historisk tidskrift för Finland 1937, s. 64–79
  • D. Mannsåker: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • T. Jørgensen og G. Saletnich: Brev til paven. Norske forbindelser med Den hellige stol i senmiddelalderen, Stavanger 1999