Forfatter. Foreldre: Pastor Søren Adolf Svindland (1881–1966) og Inger Marie Abrahamsen Møgedal (1888–1949). Gift 1) 1943 med ekspeditrise Anna Marie Henriksen (19.5.1917–27.11.1991), datter av los Jonas Henriksen (1878–1962) og Olava Vågen (1880–1968), ekteskapet oppløst 1949; 2) 1953 med førskolelærer Elinor Margrethe Jensen (11.5.1928–), datter av smed Knud Hjalmar Jensen (1904–69) og Anna Katrine Elisabeth Zachariasen (1904–73), ekteskapet oppløst 1963; samboer 1962 med cand.mag. Grethe Haldorsen (13.2.1923–), datter av lagersjef Konrad Haldorsen (1897–1986) og Nelly Holm (1898–1981), forholdet avsluttet 1979; samboer 1979 med forfatter Karin Bang (1928–). Bror av Gordon Hølmebakk (1928–).

Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk ble iblant bebreidet for at hans sterke og radikale politiske engasjement i liten grad kom til uttrykk i hans skjønnlitterære verker. Han spilte en nøkkelrolle da Sosialistisk Folkeparti ble stiftet 1961. Som folketaler og polemiker kunne han engasjere seg i alt fra jordmødrenes lønnsforhold til kampen mot atomvåpen og den kalde krigen. På dette felt vil han bli husket for sin uredde og særdeles velskrevne kronikk Brønnpisserne i Dagbladet 1961. Som dikter var det de siste spørsmål som opptok ham: mennesket stilt overfor døden. Hans budskap er klart humanistisk. Dypest sett er det dødsdriften og nihilismen han bekjemper, både som dikter og politiker.

Hangen til spekulasjon over de evige spørsmål, som ikke var høyt verdsatt i de politiske miljøer han senere skulle bevege seg i, ble trolig vakt i oppveksten i Feda i Kvinesdal. Faren var predikant i Finnemisjonsselskapet med utdannelse fra USA, hvor han i en årrekke hadde virket som pastor i den Dansk-norske Evangeliske Frikirke. Hans gudstro var ikke av den strengt fordømmende art; han skal ha satt pris på diskusjoner og vist åpenhet for andres synspunkter. I 40 år var han bidragsyter i oppbyggelsesorganet Evangelisten. Barndomshjemmet var preget av nøysomhet – både som dyd og nødvendighet. Åtte barn skulle fostres opp, inntektene var beskjedne. I Hølmebakks bøker finner man ikke spor av “det blide Sørland”.

Etter ettårig handelsskole arbeidet Hølmebakk noen år på kontor i Oslo. 1943 ble han gift for første gang og drog hjem til Feda for å overta småbruket Åsen, der han bl.a. drev revefarm og gartneri. Til tross for stort pågangsmot, som en gang hadde gitt ham tilnavnet Dr. Kraft, lyktes han ikke i å drive lønnsomt. Etter frigjøringen var han noen år ansatt i Direktoratet for fiendtlig eiendom. En tid frekventerte han Knut Yrans filmskole, og en sesong drog han på sildefiske. Opprinnelig var det skuespiller han ville bli. Etter en prøve ved teateret ble han avvist med attesten: “Megen kraft, men altfor ubehersket”.

Hans brokete yrkesliv frem til debuten kan i tilbakeskuende perspektiv se ut som et programmatisk forsøk på å sanke livserfaring, en slags preliminær forfatterutdannelse, men var i virkeligheten diktert av behovet for livsopphold. Han var i arbeid som regiassistent for en norsk film da hans første novellesamling ble antatt på Gyldendal 1950. Hans kamp for utkommet var ikke over med dette, men fra da av var veien staket ut. Resten av livet var han forfatter og dramatiker.

Hølmebakks skjønnlitterære forfatterskap omfatter 13 titler, medregnet en barnebok, et helaftens skuespill og den ufullendte romanen Fredlaustona, utgitt posthumt 1983. Særlig de tidligste verkene er stilistisk og fortellerteknisk influert av Hemingway, uten at de formidler denne læremesterens desillusjonerte budskap. Handlingen er ofte lagt til forfatterens hjemtrakter, men er fri for den lokalkoloritt som kunne kvalifisert verkene som heimstaddiktning. Eksistensielle spørsmål tematiseres i handlingsmettede og filmatisk fortalte historier; ikke uventet er flere av Hølmebakks bøker filmatisert, bl.a. Jentespranget, Hurra for Andersens og Karjolsteinen. Fimbulvinteren fra 1964, som omhandler evakueringen av Finnmark 1944, ble opprinnelig skrevet som filmmanus, deretter bearbeidet til roman, for så til slutt å bli film under tittelen Brent jord.

Hølmebakks seneste verker, som må regnes blant hans beste, utkom i en tid som var spesielt lite åpen for metafysiske spørsmål og nyanserte livssyn. I tillegg må forfatterens kompromissløse avvisning av de ny-revolusjonære i partipolitikken så vel som i Forfatterforeningen ha gjort ham upopulær i til dels toneangivende kretser. For romanen Karjolsteinen ble han likevel tildelt Kritikerprisen. 1976 fikk han også Doblougprisen. Med utgivelser på 9 språk ble Hølmebakk en av sin generasjons mest oversatte norske forfattere.

Ved siden av forfatterskapet, og sikkert på bekostning av dette, var Hølmebakk aktiv som debattant, agitator, folketaler, organisasjonsmann og politiker. Hans innsats for partiet Sosialistisk Folkeparti er historisk. Utvalg av hans artikler og innlegg er utgitt i Hundevakt, grålysning (1974) og Ta ikke denne uro fra meg (1982). De to bøkene gir unike nærbilder av spenningene i norsk politikk og kulturliv gjennom 25 år.

Sigbjørn Hølmebakk var et kjempende menneske som etter alt å dømme vant nye krefter av å være i kamp. Anekdotisk, men også betegnende for mannens karakter, er den opplysning at han i løpet av en omskiftelig tilværelse med egne hender satte i stand minst 9 forfalne hus og hytter. At han fikk 8 barn i tre kull hører til biografien. Han kjempet mot kreftsykdom fra den rammet ham første gang 1955 til han til slutt bukket under i en alder av 59 år.

  • Ikke snakk om høsten, noveller, 1950
  • Det hvite fjellet, roman, 1954
  • Menneskefiskeren, roman, 1956
  • Emigranten, roman, 1959
  • Salve Sauegjeter, barnebok, 1959
  • Det siste kvarter, hørespill, sendt i NRK 25.10.1960
  • Et lite kapitel av en stor manns dagbok, hørespill, sendt i NRK 24.1.1961
  • Fimbulvinteren, roman, 1964
  • Hurra for Andersens, roman, 1966
  • Heltedød til salgs, skuespill, 1968
  • Jentespranget, roman, 1970
  • Tolv trøndere og to andre fortellinger, 1973
  • Hundevakt, grålysning, artikler, 1974
  • Karjolsteinen, roman, 1975
  • Sønnen, roman, 1978
  • Ta ikke denne uro fra meg, artikler, 1982
  • Fredlaustona, etterlatt manuskript, 1983
  • T. og J. Bjøndal: Sigbjørn Hølmebakk,1980
  • G. Vestheim: “Eksistens og politikk”, i NLÅ,1980
  • K. Cordtsen: innledning i Ta ikke denne uro fra meg,1982
  • K. Bang: forord i Fredlaustona,1983
  • G. Hølmebakk: forord i Liljer i snøen. Noveller og annen prosa,1992
  • A. Hauge: “Mann og monument”, i Nistekorg,1995
  • T. Skjævesland: “Sigbjørn Hølmebakk og Finnmark”, i Bokvennennr. 4/2000

    Kunstneriske portretter

  • Portrett av Odd Nerdrum, u.å.; Theatercafeen, Oslo