Prest og forfatter. Foreldre: Sogneprest Hans Nilssøn Bugge og Anne Bjørnsdatter. Gift 1626 med Maren Kristensdatter Wittrup (død 1670), datter av fogd i Bergen Kristen Sørensen Wittrup og Anna Abelsdatter.

Samuel Bugge var prost i Nordfjord, men ble mest kjent for sitt forfatterskap. Han var blant de første norske religiøse forfatterne i begynnelsen av 1600-tallet, og hans verk er karakteristisk for brytningen mellom middelalder og nyere tid.

Bugge ble født på gården Kambo i Etne i Sunnhordland, der faren hadde etterfulgt farfaren som sogneprest. Han gikk på skole i Bergen og ble student derfra 1622, studerte deretter i København og vendte tilbake til Bergens skole 1625 som collega scholæ. Her ble han 1626 utnevnt til notarius capituli. 5. september 1627 ble Samuel Bugge sogneprest i Eid i Nordfjord og 1650 i tillegg prost for Nordfjord. Han fikk i alt tretten barn, tre sønner og ti døtre.

Mens han studerte i København, skrev han 1624 den religiøse sangen Siælens Hiertelige Samtale med sin Brudgom den Herre Jesu Christo/ Guds og Mariæ Søn, som ble utgitt flere ganger mellom 1624 og 1655 “uden Autoris Videnskab” – en vanlig praksis på 1600-tallet, som vitner om at Bugges sang hadde oppnådd en viss popularitet.

Bugge var blant de første norske representantene for den omfattende religiøse forfattervirksomhet man finner på 1600-tallet i Danmark-Norge. Den vekt han i sitt ungdomsdikt la på brudemetaforikk og sjelelig inderlighet, gjør det nærliggende å se ham som eksponent for en subjektivistisk, inderlig religiøsitet og den aktuelle forløsning i mennesket. I Danmark var denne svermeriske retningen først og fremst knyttet til den omstridte Holger Rosenkrantz, som måtte forlate landet da den stadig strengere lutherske ortodoksien festet sitt grep. Preget av omvendelseskristendom blir forsterket i Bugges meditative andaktsbok Siælens faste Borg er Jesu Nafn (1655), der ungdomsdiktet også finnes i bearbeidet form. Karakteristisk her er hvordan Bugge i forordet, datert 1649, knyttet tekstens tilblivelse til selvbiografisk religiøs sykdomserfaring. Bugge gikk imidlertid ikke like langt i svermerisk retning som sin samtidige, oslolæreren Niels Svendsen Chronich.

Idéhistorisk representerer Bugges lille religiøse forfatterskap et på norsk grunn sjeldent eksempel fra første halvdel av 1600-tallet på en personlig preget inderlighet, som via tysk teologi har røtter i katolsk mystikk. Mot slutten av hundreåret møter man disse impulsene igjen hos skikkelser som Edvard Edvardsen, Peder Svegning og Hans Olsen, som med sin mystikkinspirerte omvendelsesteologi foregriper den tidlige pietismen.

1663 utgav Samuel Bugge Ethices Christianæ. Verket består av tre deler, som i enkel metrisk form kobler naturobservasjoner med “Aandelige Betenckninger”. Første del er en utvidet versjon av dansken Hieronimus Justesen Ranchs fuglevise fra 1500-tallet. Ethices har sin litteraturhistoriske interesse både som rester av en emblematisk naturforståelse og som et eksempel på tilnærming mellom kunstdiktning og folkediktning.

Bugges forfatterskap utmerker seg verken kvalitativt eller kvantitativt, men er likevel verdifullt som et tidlig og karakteristisk litterært vitnesbyrd fra en tid da middelalder og modernitet brytes.

  • Siælens Hiertelige Samtale med sin Brudgom, København 1624
  • Siælens faste Borg er Jesu Nafn, København 1655 (ny utg. 1696)
  • Ethices Christianæ, 1663
  • J. Paludan: Renaissancebevægelsen i Danmarks litteratur, især i det 17. aarhundrede,København 1887, s. 355 f.
  • biografi i Lampe, bd. 2, 1896, s. 171–172
  • P. C. B. Bondesen: Slægten Bugge i Danmark og Norge, Nyborg 1909
  • biografi i Ehrencron-Müller, bd. 2, 1925
  • A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • NLH/Bull, bd. 2, s. 166 f., 190 f. og 193
  • K. Valkner: Norges kirkehistorie ca. 1500–1800, 1959, s. 37
  • O. Hagesæther: Norsk preken, 1973
  • H. Pettersen: Bibliotheca Norvegica, bd. 3, 1973