Billedhugger. Foreldre: Proprietær Niels Hansen og Laurentze (“Laura”) Henriette Lexow. Ugift.

Søren Lexow-Hansen har en svært begrenset produksjon og er mest kjent for én enkelt skulptur, Vala, en kvinneskikkelse fra norrøn mytologi. I den senere delen av sitt liv kom han til å gjøre en innsats på skulpturrelaterte områder.

Barndommen ble tilbrakt på Ringerike og i Drammen. Da faren døde, flyttet familien til Christiania, hvor Søren gikk flere år på Heltbergs skole og deretter fikk privatundervisning før han tok examen artium 1866. Etter å ha studert jus i ca. fire år valgte han å bli billedhugger og gikk 2–3 år på Den kgl. Tegneskole, hvor Julius Middelthun var hans lærer. I denne tiden laget han sin første versjon av en sittende Vala, sannsigersken fra norrøn mytologi, som ble innkjøpt til flere kunstforeninger, bl.a. i Drammen.

Med midler fra Schäffers legat 1875–76 og Statens reisestipend 1876–77 kunne han studere videre i utlandet, først en kort tid i Dresden 1875 som elev av Ernst Julius Hähnel, deretter 2–3 år på kunstakademiet i München under professor Max von Widnmann. Alle hans lærere arbeidet innenfor den senklassisistiske retningen. Ingen skulpturer fra tiden i Tyskland er kjent; Lexow-Hansens manglende selvtillit førte til at han ødela dem.

Da stipendmidlene tok slutt, arbeidet han 1878 på Ipsens Enkes terrakottafabrikk i København. En ny Vala-figur i statuettformat ble trolig til dette året. 1879 var han tilbake i Kristiania. Her utførte han en døpefont i senklassisistisk stil (en engel som holder frem et skjellformet fat) og de fire hippogriffer på Nasjonalgalleriets takhjørner. Med nytt reisestipend 1884–85 var han i Paris i to og et halvt år fra 1883. Her fikk han nye fruktbare impulser fra den moderne franske naturalismen og kunne foreta egne studier etter levende modell. I løpet av de neste årene skapte han sin endelige Vala, to meter høy. Den høye, magre kvinnen er fremstilt idet hun, manet frem fra graven av Odin, forkynner gudenes og menneskenes undergang i Ragnarok. Hun står med den ene armen hevet i en talende gest og ansiktet preget av et visjonært uttrykk. Idémessig er statuen en avlegger av nasjonalromantikkens interesse for norrøn mytologi, mens den stilistisk kjennetegnes av moderat realisme og dramatisk uttrykk.

Nasjonalgalleriet kjøpte skulpturen i gips da den ble vist på Høstutstillingen i Kristiania 1886 og fikk den senere støpt i bronse. Vala ble rost i pressen for sin djervhet og originalitet, som man mente varslet om “en smuk kunstnerisk fremtid” for billedhuggeren. Han fikk overta Middelthuns atelier på Hammersborg, men selvkritikken tok igjen helt overhånd, og forventningene til ham ble ikke innfridd. Det kjennes ikke flere verker av betydning. Derimot kom Lexow-Hansen til å gjøre en innsats for skulpturen på andre måter, gjennom mange år som jurymedlem i flere monumentkomiteer, sekretær ved Skulpturmuseet 1882–84, medlem av Nasjonalgalleriets råd 1896–1908 og teknisk konservator for Nasjonalgalleriets skulptursamling fra 1908 til sin død.

  • En sittende Volve, (terrakotta), 1878
  • døpefont i Gjøvik og Tjøme kirker, ca. 1880
  • griffer på takhjørnene, NG, Oslo, ca. 1880
  • Vala (gips), 1886 (bronse, 1890), NG
  • Artikler i Aftenbladet 19.12.1874, 6.7.1875 og 9.6.1880, Aftenp. 5.11.1886 og Mgbl. 18.10. og 7.11.1886
  • H. Jæger i Folkebladet 15.3.1887, s. 65–66
  • J. Thiis: Norske malere og billedhuggere, bd. 1, Bergen 1905, s. 31–32
  • A. Nygård Nilssen i Norsk kunsthistorie, bd. 2, 1927, s. 310–316
  • d.s.: biografi (Hansen, Søren Lexow) i NBL1, bd. 5, 1931
  • A. Durban: Norsk skulptur gjennom hundre år, 1942, s. 291–292
  • L. Østbye: Norges kunsthistorie, 1977, s. 152–153
  • B. Wennberg: French and Scandinavian Sculpture in the Nineteenth Century, Stockholm 1978, s. 64–65 og 68
  • T. Wikborg i Norges kunsthistorie, bd. 5, 1981, s. 323–324
  • G. Alfsen og S. R. Thue: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • Maleri av Harald Brun, u.å.; gjengitt i Tidens Tegn 18.1.1919