Faktaboks

Søren Christian Sommerfelt
Søren Christian Sommerfelt
Født
9. mai 1916, Kristiania
Død
14. desember 2003, Middleburg, Virginia, USA
Virke
Diplomat
Familie
Foreldre: Overrettssakfører Søren Christian Sommerfelt (1877–1965) og Sigrid Nicolaysen (1879–1976). Gift 1947 med Frances Bull Ely (2.6.1916–), datter av bankier William Rutledge Bull (1880–1958) og Louise du Moulin (1888–1960). Sønnesønns sønn av Søren Christian Sommerfelt (1794–1838).

Søren Christian Sommerfelt spilte en fremtredende rolle i norsk handelspolitikk i perioden 1952–72, særlig i forbindelse med etableringen av EFTA, Kennedy-runden i GATT og Norges forhandlinger om medlemskap i Det europeiske fellesskap (EF) 1970–72.

Sommerfelt vokste opp i Kristiania og i Bærum. Som barn tilbrakte han med sin mor også et par år i Paris og Nice. Etter examen artium 1934 og Oslo Handelsgymnasium året etter studerte han jus ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1940. Året etter kom han seg ut av det okkuperte Norge og reiste den lange veien over Sibir, Stillehavet og USA til London. Her tjenestegjorde han først som attaché ved legasjonen, men fra 1942 arbeidet han i Utenriksdepartementet som utenriksminister Trygve Lies privatsekretær i to år.

Etter frigjøringen arbeidet Sommerfelt en tid med flyktningspørsmål i FNs sekretariat i New York. I den forbindelse hadde han flere oppdrag i Europa, med bl.a. inspeksjoner av flyktningleirer i Tyskland og Østerrike, og han deltok i arbeidet med å reorganisere FNs arbeid for flyktninger.

Sommerfelt giftet seg 1947 med amerikanske Frances Bull Ely og vendte tilbake til utenrikstjenesten året etter. 1948–50 var han ambassadesekretær i København. Han var stasjonens nestkommanderende og fikk meget gode kontakter på høyeste nivå. Han sa senere at når han så tilbake på sin diplomatiske karriere, mente han at årene i København var høydepunktet. 1950–52 arbeidet han ved Norges NATO-delegasjon i London, først som legasjonssekretær og fra 1951 som legasjonsråd. 1952 ble han utnevnt til byråsjef i UDs handelspolitiske avdeling og innledet derved sin 20 år lange virksomhet med nesten utelukkende utenrikshandelspolitikk. 1956 ble han ekspedisjonssjef i avdelingen og 1960 ambassadør i Genève.

De første årene i UD befattet Sommerfelt seg for det meste med bilaterale varebytte- og betalingsforhandlinger, men senere dreide det seg oftest om multilaterale forhandlinger. Mens de nordiske tollunionsforhandlinger ikke kom noen vei, ledsaget Sommerfelt handelsminister Arne Skaug til tallrike OEEC-møter i Paris for forhandlinger i den såkalte Reginald Maudling-komiteen, som hadde som mål å få dannet et storeuropeisk frihandelsområde for industrivarer. Etter at de Gaulle 1958 sa klart nei til dette, ble Sommerfelt en norsk nøkkelmann i forhandlingene om etableringen av EFTA. Han ledet den norske delegasjon til forhandlingene i Saltsjöbaden om opprettelsen av EFTA 1959.

Mens Sommerfelt var ambassadør i Genève, hadde han også ansvaret for GATT. 1963 startet den såkalte Kennedy-runden, som hadde meget ambisiøse mål for reduksjon av tollsatsene. Dette ble en meget langvarig forhandlingsrunde, som bl.a. medførte at Sommerfelt ble i Genève helt til 1968. Han var formann for den norske forhandlingsdelegasjon i tre år, formann for GATTs faste råd 1963–64 og formann for GATTs 25. sesjon 1968.

1968 ble Sommerfelt ambassadør i Bonn, hvor han ble i fem år. Mens han var stasjonert der, ble han 1970 utnevnt til formann for delegasjonen som forhandlet om norsk medlemskap i EF. Omstendighetene rundt utnevnelsen vakte en viss oppsikt i Norge. Statsminister Borten motsatte seg å utnevne den embetsmann UD hadde foreslått. Han ville heller ha Sommerfelt, som etter hans mening hadde et mer nøkternt og balansert syn på medlemskapsspørsmålet. Sommerfelt befant seg da uten telefon på sin hytte i Hallingdal, og handelsminister Otto Grieg Tidemand ble sendt i helikopter for å innhente hans samtykke til utnevnelsen.

I Tyskland hadde Sommerfelt fått kontakt med handikapidretten, og han sa selv at dette ble innledningen til en av de mest givende faser i hans liv. Som ambassadør i Washington 1973–78 fikk han et nært samarbeid med Erling Stordahl og var aktivt medvirkende i den amerikanske versjon av Ridderrennet, “Ski for Light”. Sommerfelt arbeidet energisk for å fremme norske synspunkter i Washington og utbre kjennskapet til Norge i USA. Høydepunktet var nok kong Olavs statsbesøk 1975, da ambassadøren var sterkt engasjert i både planlegging og gjennomføring av det 25 dager lange besøket.

Sommerfelt avsluttet sin karriere som ambassadør i Roma 1978–81. 1997 utgav han med humor og selvironi sine erindringer i boken Sendemann, som gir en nøktern fremstilling av de mange kompliserte saksfelter han hadde håndtert. Han var en dyktig forhandler som behersket sitt stoff og var dertil meget oppfinnsom, bl.a. under de vanskelige landbruks- og fiskeriforhandlingene med EF. Han hadde også en egen evne til å komme i kontakt med folk.

Som ung var Sommerfelt en habil orienteringsløper og skiløper med både nasjonale og internasjonale plasseringer for sin klubb, Ready i Oslo. Typisk er en historie fra hans ambassadørtid i Genève. Delegasjonen mottok en invitasjon til et skirenn, og ambassadøren sirkulerte den blant stasjonens ansatte med påtegningen: “Samtlige deltar.”

Sommerfelt ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1969, og blant hans utenlandske ordener kan nevnes at han var storridder av den islandske Falkeorden.

Verker

  • Sendemann. Utenrikspolitisk seilas – minner og betraktninger, 1997

Kilder og litteratur

  • Stud. 1934, 1959
  • G. Ræder: De uunnværlige flinke, 1975
  • HEH 1994
  • S. C. Sommerfelt: Sendemann, 1997 (se ovenfor, avsnittet Verker)