Forstmann. Foreldre: Fylkeslege Einar Andersen (1864–1954) og Asløv Johnsen (1865–1961). Gift 1) 31.12.1928 med Sigrid Wollebæk (28.10.1904–27.12.1941), datter av gårdbruker Carl Wollebæk og Kristine Lysgaard; 2) 2.3.1944 med Asta Hoff (6.1.1900–27.10.1983), datter av gårdbruker Oluf Svendsen og Sofie Hoff. .

Sønnik Andersens navn er nært knyttet til arbeidet for å bedre skogsarbeidernes levevilkår og kosthold.

Han ble født i Ringsaker, hvor faren på det tidspunkt var fattiglege, men vokste opp i Lærdal, hvor faren var distriktslege 1904–17. Etter skogskole og en periode som assistent i Ringsaker allmenning, tok han eksamen ved Norges landbrukshøgskoles skogbruksavdeling 1925, og ble samme år ansatt i Lillehammer skogkontor for å arbeide med landmåling og skogtaksasjon. 1928–35 var han igjen assistent i Ringsaker allmenning, og deretter skogforvalter i Eidskog kommuneskoger inntil han 1937 ble ansatt i en nyopprettet stilling som arbeidsinspektør i skogbruket. 1951 ble han utnevnt til byråsjef i Skogdirektoratet i Landbruksdepartementet, hvor han 1958 ble underdirektør.

Allerede like etter at han var ferdig med utdannelsen, gikk han i gang med å undersøke forholdene for skogsarbeiderne. Han fikk et stipend fra Aalls og hustrus legat, og begynte med å kartlegge skogsarbeidernes matvaner og kosthold. Han foretok også temperaturundersøkelser i skogskoiene og undersøkte kaloriforbruket under tømmerhogsten. Resultatene ble publisert i et av Den norske Lægeforenings småskrifter.

Men Sønnik Andersen gav seg ikke med dette – han fortsatte arbeidet med å bedre kostholdet. Han sier selv i et intervju: «Det var meget vanskelig å få skogsarbeiderne til å akseptere den kost vi foreslo. Men etter en tid gikk det lettere. Særlig tok man til å få tro på frukt. Skogsarbeidernes kost hadde vært meget fattig på vitaminer. Jeg prøvde å få gjennomført at skogsarbeiderne skulle ete en appelsin pr. dag. Dette fikk jeg bråk for. Vi var i de harde trettiåra, og jeg ble beskyldt for å oppfordre til økt import, noe myndighetene var lite begeistret for.»

Sønnik Andersen var den første her i landet – og en av de første i verden – som på en systematisk måte undersøkte skogsarbeidernes ernærings- og boligforhold. Det var derfor ganske naturlig at han 1937 ble tilsatt i en nyopprettet stilling som arbeidsinspektør i skogbruket.

Landet, og ikke minst skogbruket, var i en vanskelig situasjon etter den annen verdenskrig. Regjeringen oppnevnte derfor 1951 en skogkommisjon som skulle trekke opp retningslinjer for skogpolitikken i landet. Med sin bakgrunn og sine gode samarbeidsevner var det naturlig at Sønnik Andersen ble kommisjonens formann. Det ble levert fire innstillinger: 1. Skogreisningen vestafjells, 2. Skogforskningen og den høyere skogbruksundervisning, 3. Arbeidskraften i skogbruket, 4. Retningslinjer for skogpolitikken. – Det sier litt om Sønnik Andersens egenskaper at alle innstillingene var enstemmige, selv om kommisjonen var sammensatt av folk med svært forskjellig bakgrunn og utgangspunkt.

Sønnik Andersen arbeidet aktivt i en lang rekke komiteer og utvalg, og var et skattet styremedlem i Norsk forstmannsforening og Det norske skogselskap. I egenskap av underdirektør i Skogdirektoratet deltok han i mange konferanser og utferder – overalt som en fremragende representant for norsk skogbruk. 1969 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

  • Undersøkelse av skogshytter og skogsarbeidernes levevilkår, 1932
  • Kostkontroll med tømmerhuggerne, 1936
  • Håndbok for huggere, 1941
  • Amerikansk skogbruk (sm.m. I. Aavatsmark og H. Bergseng), 1954
  • Det norske Skogselskap 1948–73 (sm.m. L. Landmark), 1973
  • M. Akervold: «Pessimisten har aldri noen framtid i sitt skjød!», i Norsk skogbruk 4/1969
  • nekrologer av I. Aavatsmark i Skogeieren 3/1973 og T. Austin i Norsk Skogbruk 4/1973