Sanger og skuespiller. Foreldre: Musiker og orkesterleder Yngvar Wang (1904–60) og sanger Marie Gulbrandsen (f. 1905). Gift 1951 med komponist og kapellmester Egil Monn-Iversen (1928–).

I et kvart århundre var Sølvi Wang landets førende musikalkunstner. Fra begynnelsen av 1950-årene var hun også en sentral underholder i radio og fjernsyn, både som soloartist og i showgruppen The Monn Keys.

Sølvi Wang har alltid sunget og lyttet til musikk, og allerede som knøttliten skal hun ha mast om “meje Aimstong” (mer Armstrong). Faren var en av veteranene i norsk jazz – medlem av Kristian Haugers storband i NRK og på Oslos nattklubber 1937–38 og tok over som leder 1941. Sølvi hadde sin første radioopptreden som femåring med Kristian Hauger, da hun sang jazz på engelsk, som hun ikke forstod, og med orkesteret på restaurant Regnbuen fra hun var 8, med faren som kapellmester. Fra hun var 15–16 år sang hun fast i Øyvind Berghs orkester og ofte i Den norske Swingklubb. På Hegdehaugen skole traff hun Egil Monn-Iversen, og fra 1948 var hun med i alle besetninger av The Monn Keys.

Den første plateinnspillingen, Music, Music, Music, med Arve Opsahl 1950, ble fulgt av soloplaten Mitt dumme hjerte/Det er det jeg går og drømmer om, den første av 18 innspillinger for HMV til 1955. The Monn Keys platedebuterte 1951, og suksesser som Solskinn ombord (1951), Øllebrød (1952) og Dyrene i Afrika (1953) medførte 1954 engasjement på Chat Noir. Etter det ble soloplatene mer sporadiske, men hun gav ut en del singler på platemerkene Philips 1955–56, Triola 1956–64 og Polydor og Nor-Disc fra 1965, bl.a. Sussebass (1967) med Kari Diesen og Wenche Myhre (under navnet Oslo Harmonikvartett).

Sologjennombruddet 1959 på Chat Noir, med den opprinnelig svenske Hvorfor kom det ingen Higgins inn i mitt liv?, ble fulgt av Alf Hartmanns Den lille mann, der hennes skarpe karakterkunst kom til sin rett for første gang. Med fjernsynsseriene Slagerparaden og Prospektkortet ble The Monn Keys skandinaviske stjerner. De opptrådte også i Vest-Tyskland og Benelux-landene, spilte inn den engelskspråklige Here Are The Monn Keys og hadde filmsuksess i Operasjon Løvsprett (1962) og Operasjon Sjøsprøyt (1964).

Etter Chat Noir var hun et år på Edderkoppen, til hun 1963 ble hentet til det Norske Teatret for å spille Gunvor Smikkstugun i musikalversjonen av Alf Prøysens roman Trost i Taklampa. Her lanserte hun Blåklokkevikkua og innledet den lengste og viktigste delen av karrieren, som Det Norske Teatrets suverene musikalstjerne. Hun var Annie Oakley i Annie Get Your Gun, Anita i West Side Story og Anna i The King and I. Det sceniske partnerskapet med Lasse Kolstad ble innledet med en av norsk teaterhistories største suksesser, som Golde i Spelemann på taket (1968). De var alene på scenen i ekteskapsmusikalen Vi to! Vi to! (1969) og hjørnesteiner i sammensatte programmer som Jacques Brel er her i kveld og bur bra i Paris (1975), Så lenge skuta kan gå (1978) og Sondheim-kabareten Send inn ein klovn! (1984). Viktige var også onewomanshowet Song of Sølvi (1970) og samarbeidet med Rolf Just Nilsen i L/L Wang og Nilsen (1979).

Høydepunktet ble likevel tre av Monn-Iversens beste musikaler, som Laura Isaksen i Bør Børson jr. (1972, filmet 1974), Hønse-Lovisa i Ungen (1973, filmet 1974) og Nille i Jeppe (1976), roller som dramaturgisk og musikalsk var skreddersydde til talentet. Hun var Bestemor Skogmus i Klatremus og de andre dyra i Hakkebakkeskogen, både på plate og på Oslo Nye Teater, og markerte seg som en innsiktsfull karakterskuespiller i rene taleroller, i både komedier og drama. På film hadde hun hovedroller i Arne Skouens Pappa tar gull (1964) og Wam & Vennerøds Hvem har bestemt? (1978). 1987 avsluttet hun karrieren, igjen som Golde i Spelemann på taket. 1989 ble hun tildelt Leonard-statuetten, norsk revys høyeste utmerkelse.

Gjennom 30 år var hun en av de mest brukte artistene i norsk fjernsyn. Showet That's Entertainment (1966), bygd rundt henne, ble belønnet med byen Montreux' spesialpris ved festivalen der og medførte internasjonale engasjementer som den gang var svært uvanlige for en norsk artist. Hun gjestet Ed Sullivans berømte fjernsynsshow i USA og opptrådte med Jack Parnells orkester på Palladium i London. Det ble senere bygd flere fjernsynsshow rundt henne, og hun var en av hovedaktørene i den store serien Musikkspill (1980).

Som ung sang Sølvi Wang søte ballader med uskyldsren pikestemme, men med tiden utviklet hun en kraftsyngende, ganske skarp “belter”-stemme i klassisk broadwaystil. Denne ekstreme stemmetypen er populærmusikkens pendant til de voldsomste wagnerrollene og var helt nødvendig i musikkteater før “myggene” (bærbare miniatyrmikrofoner) gjorde det mulig å synge med typisk mikrofonstemme. Med robust humør, ekte pasjon, stort utspill og kraftige lunger ble Sølvi Wang norsk teaterhistories eneste mester i sjangeren, men det krevde at hun måtte ofre den intime grammofonstemmen. “Belting” er sjelden pent, men svært effektivt. Det er tvilsomt om noen igjen vil få en så dominerende posisjon over så lang tid i norsk musikkteater som Sølvi Wang hadde på Det Norske Teatret.

    Soloinnspillinger (et utvalg)

  • Music, Music, Music (sm.m. A. Opsahl), 1950
  • Mitt dumme hjerte/Det er det jeg går og drømmer om, 1950
  • Den største aspidistra jeg har sett, ca. 1956
  • Hvorfor kom det ingen Higgins inn i mitt liv?/Tvil, 1959
  • Tom Pillibi, 1960
  • Blåklokkevikua/Berre vent, 1963
  • Sussebass/Klara og Sara og Trine (sm.m. K. Diesen og W. Myhre), 1967
  • Tom Lehrer. 12 utvalgte viser (sm.m. O. B. Johannessen og A. Mauritzen), 1967
  • Norske toppartister (sm.m. W. Myhre og G. Molvig), 1972

    Innspillinger sm.m. The Monn Keys (et utvalg)

  • Solskinn ombord, 1951
  • Øllebrød, 1952
  • Dyrene i Afrika, 1953
  • Hei-hå, nå er det jul igjen, 1956
  • Tulipaner fra Amsterdam, 1958
  • Sucu Sucu, 1961
  • Here are The Monn Keys, (USA) 1961
  • The Monn Keys synger Prøysen, 1961
  • Åh, Marie, jeg vil hjem til deg, 1961
  • Stakkars store sterke karer, 1962
  • The Monn Keys, samleplate, 1963
  • Nå er det jul igjen (sm.m. J. Book Jenssen), 1968

    Teateropptak (et utvalg)

  • Spelemann på taket, 1968
  • Bør Børson jr., 1972
  • Ungen, 1973
  • Jacques Brel er her i kveld og bur bra i Paris, 1975
  • Så lenge skuta kan gå, 1979
  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • A. Bang og J. Carlsen: biografi i CML, bd. 6, 1980
  • L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år, 1988
  • T. Valle og A. Bratteland: Norske diskografier 7: Philips, 1990
  • TFL, 1991
  • H. Høiness: “En folkekjær artist. Sølvi Wang 70 år”, i Aftenp. 27.8.1999
  • Arne Bendiksens arkiv
  • Det Norske Teatrets arkiv
  • opplysninger fra Sølvi Wang, 1996