Trompeter, vokalist og orkesterleder. Foreldre: Journalist Charles Leopold Greenberg (1891–1960) og guvernante Victoria Hilma Thorén (1888–1973). Gift 1953 med medarbeider i Kirkens Bymisjon Astrid Johanne Lindgren (1931–92), datter av glasskunstner Erik Gunnar Lindgren (1891–1941) og Gudrun Johansen (1896–1973).

Rowland Greenberg var fra slutten av 1930-årene og frem til 1990-årene en av Norges fremste jazzmusikere og landets ledende swingtrompeter med internasjonal anseelse. Selv om han var tro mot sine swingjazzidealer, var han en alltid søkende og ambisiøs musiker med en perfeksjonistisk holdning til seg selv og sine medmusikere.

Greenberg var en aktiv ung mann med flere mesterskap i sykling bak seg da han 1938 debuterte med jazzbandet Hot Dogs. Etter et inspirerende opphold i Storbritannia 1938–39 kom han tilbake og ble en sentral kraft i miljøet rundt Oslo Swingklubb, og han platedebuterte med klubbens band 1940. Han var nå blitt jazzmusiker på heltid og ledet egne orkestre fra 1940, gjerne kalt Rowlands Swing Band (1942–44 Rowlands Rytmeorkester), meget populære band som gav konserter og spilte til dans og underholdning over hele landet, bl.a. tilknyttet Jens Book Jenssens revyer 1940–41.

Han gjorde plateinnspilling i eget navn 1942, men ettersom titlene var engelske, ble platen først utgitt etter krigen. Under okkupasjonen fortsatte et aktivt liv i kabareter, turneer og tilfeldige engasjementer, inntil han på grunn av sitt britiske statsborgerskap ble arrestert av tyskerne høsten 1944 og sendt til Grini fangeleir.

Etter frigjøringen var han umiddelbart i gang med egne grupper, et 12-manns orkester sommeren 1945, ellers sitt lille Rowlands Swing Band. 1946–48 hadde han engasjementer i Sverige med Thore Jederby, Thore Ehrling, Jimmie Woode og Sam Samson, også med perioder i Norge og Storbritannia høsten 1947, derpå medlem av Malte Johnsons orkester i Göteborg 1948–49, deltakelse på den internasjonale jazzfestivalen i Paris mai 1949, engasjement med Miff Görling i Malmö 1949 og –51, Vic Lewis' orkester i Storbritannia høsten 1949, i København og Helsingborg 1950 (sammen med bl.a. Charlie Parker).

Fra 1949 ledet han egne kvintetter, kvartetter og trioer i Norge, og foretrakk etter hvert en mer stabil tilværelse i hjemlandet. Rowland Greenberg hadde erfart at ansettelser i kjente utenlandske orkestre betydde en tilværelse fra ni til fire – om natten. For en som alltid hadde vært flink til å ta vare på seg selv, var ikke det fristende. Foruten sine egne engasjementer, deltok han 1950–55 mye ved Lasse Gerlyngs tilstelninger (“Norsk Jazzelite”) og orkestre ledet av bl.a. Cecil Aagaard, Terje Kjær og Egil Monn-Iversen. I sistnevntes orkester på Chat Noir var han fast ansatt 1954–55. I eget band hadde han på denne tiden ofte med seg sin bror, Kenneth Greenberg, på trommer.

I de årene man hadde favorittavstemninger om beste jazzmusikere (1952–61), var Rowland Greenberg en selvskreven vinner som beste trompeter; han var også den solist som deltok på flest plateinnspillinger i 1950-årene, i en tid da det å spille inn norske jazzplater var høyst uvanlig. 1956 innstiftet Norsk Jazzforbund Buddy-prisen, norsk jazzlivs høyeste utmerkelse, og Rowland Greenberg ble naturligvis den første prisvinner. Ved siden av trompetspillet var han en fin jazzvokalist. Hans inspirasjonskilder var bl.a. Louis Armstrong, Bobby Hackett og ikke minst Roy Eldridge.

1956 forlot Greenberg tilværelsen som yrkesmusiker. Fremfor å spille all slags musikk for å overleve, ville han spille jazz og heller ha sitt daglige utkomme fra et annet sted. Men det ble nok av spillejobber, konserter og radiosendinger, fortrinnsvis med egne band, men også i orkestre ledet av Egil Monn-Iversen, Pete Brown, Leiv Flisnes, Terje Kjær og andre. Den eksperimentelle filmen Jakten fra 1959 er beriket med Rowland Greenbergs improvisasjoner. I denne perioden var han også aktiv som skribent i jazzpressen.

Inn i nye stilistiske faser av jazzhistorien beholdt han sin meget gjenkjennelige swingstil, men var alltid på søken etter nye konstellasjoner og orkestersammensetninger.

Etter magre tider for mainstream-jazz i Norge i siste halvdel av 1960-årene kom Rowland Greenberg igjen i fokus med engasjement på jazzfestivalen i Molde 1969–72 og Montreux 1970. Han hadde fast småband i 16 år (1969–85, bl.a. med saksofonisten Totti Bergh 1974–81) og spilte inn LPer i eget navn 1970 og 1986. Den siste het How about you? og ble en symbolsk hilsen til hans siste år som musiker, som dessverre var mye preget av sykdom etter et sykkeluhell.

    Plateinnspillinger med eget orkester

  • Big apple/St Louis blues, 1942
  • Every day I love you just a little bit more/Once in a while/Try another guess/After you've gone, 1953
  • Ain't misbehavin', 1954
  • Blue Lou/Body and soul/Liza/Once in a while (m. R. Larssons kvintett), 1956
  • Sugar/You took advantage of me/Silhouetted in the moonlight/If I were you/The Lady is a tramp, 1963
  • Swing is the thing, LP 1970
  • How about you?, LP 1986
  • radioopptak 1957–59, senere utgitt på LP i M. Flagstads navn

    Plateinnspillinger med andre orkestre (et utvalg)

  • Oslo Swingklubbs Band: I'm coming Virginia, 1940
  • Laus orkester: A ghost of a chance/Tickle toe, 1950
  • Verden Rundts All Star Band: Perdido/Thou swell, 1954
  • d.s.: Blue skies/Jumpin' at the woodside, 1955
  • d.s.: Love is just around the corner/Fascinating rhythm/Swingtime in Norway, 1956
  • Hermans Norwegian Jazzgroup: Yesterdays/Lonesome road/I surrender dear, 1954
  • N. Brockstedt: A tisket a tasket, 1957
  • Norwegian All Star Concert: Indiana/V.R. blues/Blue Lou, 1958
  • M. Widmark: I let a song go out of my heart, LP 1970
  • B. Hallberg: Vi älskar Norge, LP 1977
  • P. Nyhaug: To Gemini, CD 1984
  • O. Angell, J. E. Vold og E. Økland (red.): Jazz i Norge, 1975; B. Stendahl: Jazz, hot & swing. Jazz i Norge 1920–1940, 1987; B. Stendahl/J. Bergh: Sigarett stomp. Jazz i Norge 1940–1950, 1991
  • d.s.: Cool kløver & dixie. Jazz i Norge 1950–1960, 1997
  • J. Bergh: Norwegian Jazz Discography, 1999