Forfatter, kritiker og journalist. Foreldre: Ingeniør Stener August Fangen (1858–1933) og Alice Maud Lister (1864–1931). Gift 1915 med Solveig Brandt-Nielsen (25.2.1889–1977), datter av sogneprest Sigvard Martin Nielsen (1844–1937) og Bolette Wilhelmine Werner (1850–1925). Sønnesønns sønnesønns sønn av Anton Wilhelm von Fangen (1740–1804).

Ronald Fangen var en sentral figur i norsk offentlighet fra debuten 1915 til sin død, som forfatter, kritiker, debattant og tidsskriftredaktør. Han reagerte våkent på samtiden, fra krisestemningen under den første verdenskrig gjennom idékampen i 1920-årene til kampen mot nazismen i tiårene etter. Han møtte Oxford-bevegelsen 1934 og kjempet senere for en kristen kulturforståelse.

Fangen ble født i Kragerø, men etter at foreldrene ble skilt da han var fem år gammel, bodde han delvis hos slektninger i Bergen, delvis på Finse, hvor den britiskfødte moren drev Finse Fjeldstue. Allerede som barn var han mye syk, og han måtte oppgi å ta middelskoleeksamen ved Hambros skole. Dette gikk sterkt inn på ham, og enda sterkere inntrykk gjorde det da en eldre bror tok sitt eget liv etter å ha blitt beskyldt for skolefusk. Men i samme periode skrev han ivrig om litteratur i bergensavisene. Som 17-åring reiste han til sin eldste bror i Argentina, og sendte hjem artikler til Verdens Gang, hvor han ble ansatt som journalist 1913. Han kom inn i senbohemens krets, der han ble kjent med bl.a. Carl Nærup, Nils Kjær og Helge Krog.

Fangen diktet fra 13–14-årsalderen, men den litterære debuten kom 1915, med romanen De svake. I de følgende årene fulgte Slægt føder slægt, En roman og Krise. Disse romanene har vært undervurdert, og de ble ikke tatt med i hans samlede verker (som utkom 1948–49, etter Fangens død), dels fordi de bryter med det klassiske romanideal, trolig også fordi de inneholder stoff om homofili, her drøftet åpent for første gang i norsk litteratur. Lest i dag er de interessante som tidlige nedslag av modernistiske trekk, med polyfon form og synsvinkelbruk og en tydelig krisebevissthet; det kan spores at forfatteren har lest Nietzsche. 1915 giftet Fangen seg med Solveig Brandt-Nielsen, og familielivet virket stabiliserende.

1920-årene innebar flere endringer for Fangen. 1923 startet han tidsskriftet Vor Verden, med Henrik Groth som redaksjonssekretær, som en motvekt til Mot Dag. Her ble en åpen, kulturkonservativ profil formulert. I disse årene gjorde Fangen seg også gjeldende som skuespillforfatter, med stykkene Syndefald, Fienden, Den frie Søn og Den forjættede dag, som alle ble oppført i samtiden og fikk god mottakelse. Stykkene befinner seg mellom psykologisk realisme og ekspresjonistisk forenkling. Fangens posisjon som en konservativ, men åpen person var noe av bakgrunnen for hans funksjon som formann i Forfatterforeningen 1928–32.

1929 vendte han tilbake til romanen med Nogen unge mennesker. Den har et viktig Fangen-motiv: forholdet mellom en svak og en sterk person, hvor den sterkes forsøk på hjelp skyver den svake i døden. Dette fører dels videre problematikken i ungdomsromanene, dels peker det fremover. I fortsettelsen Erik utvides perspektivet til en omfattende skildring av jobbetiden, der det usanne og uekte i hovedpersonen Eriks karakter svarer til det uekte i tiden. Fangens personer er alltid bærere av det han oppfatter som sentrale ideer i samtiden, og de representerer samtidsskildring og personskildring på samme tid.

I romanen Duel gir Fangen en dyptloddende skildring av den selvdestruktive karakter og hans hjelper, samtidig som romanen biografisk avspeiler brorens tragiske død og aktuelt viser de destruktive kreftene i samfunnet. En kvinnes vei, som nok inneholder elementer av morens skjebne, har en mer lavmælt karakter, og skildrer en kvinne gjennom to ekteskap og en yrkeskarriere. I Mannen som elsket rettferdigheten tar Fangen opp et historisk stoff fra Nord-Tyskland, som han bruker til å belyse spørsmål om egenrettferdighet og nåde, samtidig som han kommenterer aktuell tysk politikk.

Høsten 1934 kom den såkalte Oxfordbevegelsen (senere kjent som Moralsk Opprustning) til Norge. Det var en amerikansk vekkelsesbevegelse som ville løse samfunnskonflikter i kristen ånd. Fangen sluttet seg til gruppen, og arbeidet ivrig for den i et par år. Det mest direkte resultatet av hans kontakt med vekkelsen var boken En kristen verdensrevolusjon og skuespillet Som det kunde ha gått, et stykke som sensasjonelt – men uten suksess – brakte Oxfordforkynnelsen til Nationaltheatrets scene. Fangens forhold til bevegelsen kjølnet noe etter hvert, men den kristne overbevisning kom til å prege resten av hans livsverk. I romanene På bar bunn og Allerede nu utvidet han kritikken av borgerskapet; han følger utøvere av typisk moderne yrker inn i dype kriser og tegner muligheten for et alternativ i en uttalt oxfordforkynnelse. Oppgjøret med de borgerlige verdier hører til det grundigste Fangen har skrevet. Parallelt tok han et kraftig oppgjør med tidens ideologier – kommunismen, nazismen, nasjonalismen og humanismen – i boken Kristendommen og vår tid. Han fulgte utviklingen i Tyskland nøye, og tok resolutt avstand fra den i essaysamlingen Dagen og veien.

1939 begynte Fangen på en ambisiøs romanserie med handlingen lagt til 1880- og 1890-årene, om borgerskapets krise, inngangen i det moderne og kulturoptimismens fall. Her er impulsene fra Thomas Mann (og Alexander Kielland) tydelige, og den første av bøkene Kvernen som maler langsomt, med undertittelen Borgerfesten, er en grundig studie i perioden, med sterk, bergensk lokalkoloritt.

Dette arbeidet ble avbrutt av den annen verdenskrig. Fangen ble arrestert og satt på Møllergata 19 fra oktober 1940 til januar 1941; deretter ble han overført til Ullevål sykehus, der han var under bevoktning til juni 1941. Han var svært syk i denne perioden. Han skrev om fengselsoppholdet i boken I nazistenes fengsel 1940–1941, som først utkom 1975. Noe av stoffet brukte han også i romanen En lysets engel (1945). Den følger to søskenbarn som dør på hver sin side i krigen, og stiller spørsmålet om nazismen også kunne forføre oppriktige idealister.

Fangen var helsemessig svekket etter krigen, men likevel aktiv. Han var opptatt av gjenreisingen, som han mente burde tuftes på kristne “grunnverdier” (et begrep han lanserte i essayet Om troskap). Han var frontfigur i den nystartede avisen Vårt Land, tross konflikter om kultursynet, og han arbeidet aktivt for Kristelig Folkeparti. Midt i dette arbeidet ble han revet bort i en flyulykke. Etter hans død utkom den ufullførte Presten (annen del av Kvernen som maler langsomt), prekensamlingen Nåderiket og essaysamlingen Om frihet og andre essays.

    Romaner

  • De svake. En fortælling, 1915
  • Slægt føder slægt, 1916
  • En roman, 1918
  • Krise, 1919
  • Nogen unge mennesker, 1929
  • Erik, 1931
  • Duel, 1932
  • En kvinnes vei, 1933
  • Mannen som elsket rettferdigheten, 1934
  • På bar bunn, 1936
  • Allerede nu, 1937
  • Kvernen som maler langsomt (del 1 Borgerfesten 1939, del 2 Presten (posthumt) 1946)
  • En lysets engel, 1945

    Skuespill

  • Syndefald, 1920
  • Fienden, 1922
  • Den frie søn, 1923
  • Den forjættede dag, 1926
  • Som det kunde ha gått, 1935

    Essays, sakprosa m.m.

  • Streiftog i digtning og tænkning, 1919
  • Tegn og gjærninger, 1927
  • Dagen og veien, 1934
  • En kristen verdensrevolusjon. Mitt møte med Oxforgruppebevegelsen, 1935
  • Det nye liv, 1935
  • Paulus og vår egen tid, 1936
  • Kristen enhet. Gruppebevegelsens økumeniske budskap, 1937
  • Kristendommen og vår tid, 1938
  • Kristent budskap til vår tid. Nordiske prekener, 1939
  • Krig og kristen tro, 1940
  • Om troskap. Oktober 1940, i Ki&K 1940, s. 449–465
  • Misjonskantate ved Det norske misjonsselskaps 100 års jubileum, i Ki&K 1942, s. 464–477
  • Nåderiket. Prekener, (posthumt) 1947
  • Om frihet og andre essays, (posthumt) 1947
  • Samlede verker, 9 bd., 1948–49
  • Essays, i utvalg ved C. F. Engelstad, 1965
  • I nazistenes fengsel 1940–1941, (posthumt) 1975
  • HEH 1938
  • K. Elster d.y.: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • C. F. Engelstad: Ronald Fangen. En mann og hans samtid, 1946
  • E. Y. Elseth: Fra humanist til kristen, 1953
  • S. D. Govig: Ronald Fangen and the Oxford group movement in Norway, Ph.D.-avh. New York University, New York 1966
  • B. T. Oftestad: Kristentro og kulturansvar hos Ronald Fangen (med bibliografi), 1981
  • R. Huseby (red.): Ronald Fangens liv og visjon. Frihet, ansvar, tjeneste, 1995
  • J. I. Sørbø: “Over dype svelg”. Eit essay om Ronald Fangens aktualitet, 1999

    Kunstneriske portretter

  • Blyanttegning (hode) av Erling Enger, 1946
  • Tegning (karikatur) av Thoralf Klouman, u.å.; gjengitt i N. J. Ringdal: Ordenes pris, 1993, s. 133