Ingeniør og fysiker. Foreldre: Generalagent Theodor Widerøe (1868–1947) og Carla Johanne Launer (1875–1971). Gift 14.11.1934 med Ragnhild Christiansen (2.1.1913–2004), datter av direktør Alexander Christiansen (f. 1878) og Louise Johanne Dahl (f. 1885). Bror av Viggo Widerøe (1904–2002); farbror til Turi Widerøe (1937–).

Rolf Widerøes liv er uløselig bundet sammen med akseleratorenes historie; han er internasjonalt kjent som den første akseleratordesigner.

Widerøe vokste opp i Kristiania. Hans far var handelsmann og generalagent for innkjøp av vin og konjakk fra Frankrike og olje fra Nederland til margarinfabrikkene. Allerede i ung alder viste Rolf Widerøe interesse for teknikk og naturvitenskap. I tenårene leste han om Plancks og Einsteins teorier i tidsskriftet Fra Naturens Verden. Han bygde sin egen telegraf over til naboen og “eksperimenterte” med hjemmets elektrisitetsforsyning. 1919, mens Widerøe var gymnasiast ved Halling skole, skrev norske aviser om Rutherfords spalting av atomkjernen ved bombardement med ladede partikler fra en radioaktiv kilde, noe som gjorde dypt inntrykk.

Etter examen artium 1920 valgte Widerøe å studere i Tyskland, ved den tekniske høyskolen i Karlsruhe. Produksjon av høye spenninger var omfattet av stor interesse i 1920-årene, ikke minst for utprøving av komponenter for strømoverføringslinjer. Widerøe foreslo selv emnet for sin doktoravhandling, en guttedrøm om “straaletransformatoren”, som skulle skaffe “tilstrækkelig konsentrerte Energimengder til at sprenge Atomkjærnen”. Hans første offisielle skisse av instrumentet går tilbake til 1923.

For å få arbeide med sin stråletransformator måtte Widerøe skifte høyskole, til Aachen. Han viste at ideen var holdbar, men nådde likevel ikke målet med den teknologi han hadde tilgjengelig. Han måtte skaffe seg et støtteprosjekt – og lage et apparat som virket – for å få sin doktorgrad. Hans hjertebarn, stråletransformatoren, ble først realisert 15 år senere av Kerst og Serber i USA og under nytt navn, betatronen. Dette brakte imidlertid Widerøe inn på banen på ny, og 1944 hadde han Europas første betatron klar. Støtteprosjektet – den lineære akseleratoren – som også kom til å spille en viktig rolle i den videre akseleratorhistorien, var en modifisering og virkeliggjøring av et akseleratorkonsept som få år tidligere var foreslått av den svenske geofysikeren G. A. Ising.

Widerøe tok doktorgraden i Aachen 1927, og avhandlingen ble raskt publisert i Archiv für Electrotechnik, hvor Widerøes veileder var redaktør. Der ble den lagt merke til av en nyansatt professor ved University of California i Berkeley, E. O. Lawrence. Lawrence kunne lite tysk, men prinsipptegningene inspirerte ham til hans gjennombruddsidé, syklotronen. Lawrence fikk Nobelprisen for akseleratorfysikk 1939. Widerøes rolle ble å være katalysator for en utvikling som hovedsakelig kom til å finne sted i USA.

Da Widerøe etter noen år som ingeniør hos AEG i Berlin drog hjem 1932, var Tysklands rolle i høyspenningshistorien på retur. De nye politiske forholdene falt heller ikke i Widerøes smak. Hjemme ble hans virksomhet knyttet til kraftoverføring, og han hadde bare et perifert forhold til det akademiske miljø. Mellomkrigstiden etter 1932, da kjernefysikken skjøt fart og menneskelagede akseleratorer for første gang klarte å konkurrere med naturens egne stråler, opplevde han stort sett fra tilskuerplass.

Etter den annen verdenskrig flyttet Widerøe til Sveits, hvor han med ansettelse hos Brown Boveri & Cie bygde akseleratorer til bruk for materialprøving, stråleterapi og grunnforskning i fysikk. Betatronen ved Radiumhospitalet i Oslo fra begynnelsen av 1950-årene var en av dem. Widerøe fikk Röntgenprisen 1969 for sine bidrag til akseleratoranvendelser i stråleterapi. I krigs- og etterkrigsårene arbeidet han med ideer til forskjellige typer akseleratorer som først ble utviklet fra begynnelsen av 1950-årene. Selv om Widerøe patenterte en del av disse ideene, har ikke patenter noen prioritert plass på vitenskapsfolks leseliste. Flere av hans ideer ble derfor kreditert andre, som gjenoppdaget dem i de følgende årene.

Bildet kom imidlertid til å forandre seg, og da Widerøe ble tildelt Robert R. Wilson-prisen for Achievements in the Physics of Particle Acceleartors 1969, ble det i begrunnelsen lagt sterk vekt på hans vyer om synkrotroner og lagringsringer.

Med årene mottok Rolf Widerøe en rekke æresbevisninger, men som han selv påpekte, ble han lenge beskrevet som en “obscure person” av noe uklar nasjonalitet. Både hans tilhørighet utenfor akademiske sirkler og hans utpreget individualistiske personlighet bidrog til dette.

Fra tidlig i 1950-årene ble imidlertid kontakten med de akademiske miljøer styrket, og Widerøe fikk viktige oppdrag og oppgaver i fysisk grunnforskning. 1952 var han konsulent for protonsynkrotron-(PS)-prosjektet, under ledelse av Odd Dahl. PS-gruppens dristige forslag til akseleratorkonsept satte Europa i stand til å delta i Big Science i partikkelfysikk, ved det som skulle bli Europas akseleratorsenter, CERN utenfor Genève.

Widerøe deltok også i planleggingen av elektronsynkrotronen DESY i Hamburg, et senter som tok i bruk hans ideer om kolliderende stråler. Hans gode kontakter med Hamburg-miljøet varte livet ut.

Et vakkert hus på en høyde med overblikk over Obersiggethal og den sveitsiske byen Baden var en god hjemmebase for et aktivt og langt liv. Hans hustru og trofaste støttespiller Ragnhild ble boende der til hun døde 2004.

  • Sentrale arbeider finnes i P. Waloscheks biografi (se nedenfor, avsnittet Kilder) og er tilgjengelige via DESY Library

    Et utvalg

  • Handgeschriebene Hefte aus den Jahren 1923 und folgende, mit Skizzen und Berechnungen zum Bau eines “Strahlentransformators”, i ETH-Bibliothek Zürich
  • 'Inflationsanalyse'. Bericht über die Inflation 1922–23, i Statøkonomisk Tidsskrift 1924, s. 189–206
  • Über eines neues Prinzip zur Herstellung hoher Spannungen, dr.avh., i Archiv für Elektrotechnik 21, 1928, s. 387 (engelsk utg. i M. S. Livingston: The Development of High-Energy-Accelerators, New York 1966
  • Vil atomenergi kunne utnyttes teknisk?, i Fra Fysikkens Verden, hf. 1/1940
  • Zweikomponententheorie und Strahlungstherapie, foredrag i Paul-Scherrer-Institut, Villingen 1988, trykt i Strahlentherapie und Onkologie, vol. 166, München 1990, s. 311–316
  • O. Dahl: Trollmann og rundbrenner, 1981
  • F. Aaserud og J. Vaagen: “Et møte med Rolf Widerøe, 'Den første akseleratordesigner'”, i Naturen nr. 5–6/1983, s.191–196
  • A. Hermann, J. Krige, U. Mersits og D. Pestre: History of CERN, bd. 1, Amsterdam 1987
  • P. F. Dahl: “Rolf Wideröe. Progenitor of Particle Accelerators”, i SSC-Report SSCL-SR1186, USA, 1992
  • P. Waloschek: Als die Teilchen laufen lernten. Leben und Werk des Grossvaters der modernen Teilchenbeschleuniger – Rolf Wideröe, Braunschweig 1993 (eng. utg.: The Infancy of Particle Accelerators – Life and Work of Rolf Wideröe, Braunschweig 1994, russisk utg. 1998)