Skuespiller og instruktør. Foreldre: Ole Paulsen Sand (1897–1954) og Alfhild Johanne Heier (f. 1897). Gift 1951 med barnepleier Britt Elisabeth (“Bitten”) Joner (26.6.1929–14.2.2015), datter av apoteker Johannes Joner (1905–66) og lærer Ruth Monsen (1899–1965). Halvbror av Bjørn Sand (1928–).

Rolf Sand er en sikker menneskeskildrer med stor innsikt i rollens særpreg; han har særlig gjort seg bemerket innenfor stilkomedie. Allsidighet er et stikkord til hans liv og karriere.

Rolf Sand vokste opp med sterke røtter i den katolske kirke. Han kjente ikke sin far, og moren drog til USA da han var tre år gammel. Han vokste opp på St. Josephs institutt, der han tidlig fikk interesse for planter. Etter folkeskole og framhaldsskole tok han Statens gartnerskole 1937–40 og jobbet som gartner i Oslo kommune og på Skaugum.

Lysten til teater begynte under krigen, da han kom med i teatergruppen ved St. Olavs menighet i Oslo. Her spilte han Mads i Wessels Kjærlighet uten strømper, og Ingolf Schancke rådet ham til å gå til scenen og leste med ham. Sand kom med i første kull ved elevskolen på Nationaltheatret 1947–49 og debuterte der 1949 i tittelrollen i Holbergs Den pantsatte bondedreng. Det var en lovende start, og han ble umiddelbart klassifisert som morsom. Senere gjorde han seg bemerket som En gutt med tåpelig utseende i Nordahl Griegs Barabbas og som sabotøren i Skitne hender av Sartre.

1952–54 var han ansatt på Trøndelag Teater og erobret der nye rollefag, bl.a. som Ali Hakim i Oklahoma av Rodgers/Hammerstein, Tom Wingfield i Glassmenasjeriet av Tennessee Williams og tittelrollen i Holbergs Erasmus Montanus. De sistnevnte spilte han også på Riksteatret, der han var ansatt 1954–58. Han var en temperamentsfull Erasmus og trakk frem hans gode sider uten å underslå hans parodiske selvtilfredshet.

Etter fire år som frilans med oppgaver bl.a. ved Radioteatret og Centralteatret og med undervisning på Statens Teaterhøyskole, var Sand tilbake på Nationaltheatret 1961–62 og høstet gode kritikker for sin tolkning av Peder Welamson i Erik XIV av Strindberg.

1962 kom han til Det Norske Teatret og var ansatt der til han ble pensjonist 1987. Sand fant seg raskt til rette med den nye språkføringen og ble en inspirerende ensemblekunstner. Som Engebregt i Braatens Ungen kunne han med bakgrunn i sin egen oppvekst pense stykkets spesielle bydelsmiljø inn i det rette sosiale spor. I Brechts teater grep han straks poenget i den fremmedgjøringsteknikk som er typisk for karikaturkunsten, i rollene som advokaten i Herr Puntila og drengen hans, og som en sjarmerende Svejk med stor galgenhumor i Svejk i andre verdskrigen.

Han viste smidig tilpasningsevne til absurdismens krav til outrert stilisering i Kongen døyr av Ionesco, og i sosiale og tragiske skuespill har han vist et sikkert virkelighetssyn som bl.a. Sid i Som ein ange av blomer av J. Saunders med et spill som stadig skiftet fra nærværenhet og det naivt menneskelige til kynisk fraværenhet og det parodisk taktløse. Som stuerten i G. Mørcks Sønnafor verden viste han en uredd skildring av et sinnsliv som langsomt går i oppløsning, og i tittelrollen i Peter Weis' Herr Mokinpott gav han en sikker typekarakteristikk av den forvirrede lille mannen. Han var en utstudert farlig Pilatus i Stein Winges oppsetning av Ghelderodes Barabbas.

Rolf Sand er humorist med blikk for ironiens refsende tvisyn, noe han bl.a. har fått vist med sin frodige irske karakterskildring som Daly i Juno og påfuglen av Sean O'Casey og i tittelrollen i Holbergs Den politiske kannestøyparen.

Som instruktør har Sand særlig arbeidet med barneteater, og han har i sin karriere spilt mye for barn, bl.a. Ole og Nissefar i flerfoldige oppsetninger av Reisen til julestjernen og tittelrollen i Ole Brumm. Han er også en kjent stemme fra barnetimen i radio.

Sand har spilt et stort antall mindre roller i norsk film og huskes spesielt som Blunken i Pastor Jarmann kommer hjem, som Erik Wærenskjold i Bare et liv og som en livlig Gammel-Bør i begge Bør Børson-filmene.

Som pensjonist har Rolf Sand vært aktiv på mange områder, bl.a. som instruktør for Bærum pensjonistteater og som leder av den katolske menighetens kor. 1999 var han tilbake på Nationaltheatret som Advokat Strøm i Gunnar Heibergs Fiin gammel aargang og Tante Ulrikke.

Å være skuespiller har alltid vært mer enn et yrke for Rolf Sand, det har hatt med religion, sosial samvittighet, engasjement og kjærlighet til barn å gjøre. Han var leder av Unge skuespilleres forening 1949 og har hatt mange verv innenfor den katolske kirke. Han har mottatt Det Norske Samlagets pris for nynorsk scenemål, Oslo bys kulturstipend og Statens stipend for eldre fortjente kunstnere.

  • L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år. 1963–1988, 1988
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • diverse avisartikler
  • rolleoversikter
  • opplysninger fra Rolf Sand
  • Maleri (som Harlequin) av Sverre Holm, 2001, p.e