Politiker. Foreldre: Møbelhandler Schot Ferdinand Presthus (1897–1951) og disponent Kari Rolfsdatter Midttømme (1901–62). Gift 23.2.1963 med meglerassistent Kari Modahl (22.4.1937–), datter av elektroinstallatør Torgeir Modahl (1910–64) og Else Lie (1911–2000).

Rolf Presthus var lokalpolitisk og senere rikspolitisk ankermann i en generasjon som gjorde Høyre til regjeringsparti i 1980-årene og ham selv til en populær finansminister 1981–86.

Allerede som 16-åring fikk Presthus sitt første politiske verv som styremedlem i Oppegård Unge Høyre, og dette ble fulgt av et uttall andre verv opp gjennom gymnas- og studietiden. Han tok examen artium 1956 og ble cand.jur. 1962. Deretter arbeidet han i Prisdirektoratet som dommerfullmektig og advokatfullmektig inntil han åpnet egen advokatforretning 1968.

Som student ble han medlem av Oppegård kommunestyre og formannskap og møtte på Stortinget 1961 som vararepresentant – inntil da den yngste som hadde tatt sete siden 1814. Presthus var også aktiv i lokalpolitikken; 1964–71 var han medlem av Akershus fylkesting, og 1968–69 var han den første Høyre-ordfører i Oppegård på 30 år. Høyres organisasjon la også sterkt beslag på hans store arbeidskraft, han var formann i Akershus Unge Høyre og medlem av Unge Høyres sentralstyre, Akershus Høyres fylkesstyre (formann 1969–72), Høyres landskommunalutvalg (formann 1969–72), Høyres natur- og miljøvernutvalg (formann 1972–77), Høyres skatteutvalg og formann i Høyres programkomite 1978–81.

1969 ble Presthus fast stortingsrepresentant og fra 1973 medlem av Finanskomiteen. Han gjorde seg raskt gjeldende som en grundig arbeidende politiker og en hardtslående debattant, men var samtidig populær for sin jovialitet og fullstendige mangel på selvhøytidelighet. Da Kåre Willoch dannet en ren Høyre-regjering 1981, var Presthus den selvsagte finansminister, en posisjon han beholdt da regjeringen ble omdannet 1983 med representanter for Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Som finansminister opparbeidet Presthus raskt et tillitsforhold til departementets faglig sterke embetsverk, bl.a. ved – høyst ukonvensjonelt – å la det fritt informere Stortingets finanskomité. Hans forhold til statsministeren var personlig og politisk meget nært, og hans forståelse for andre statsråders og partiers behov bidrog sterkt til å utjevne motsetninger i regjeringen. Presthus' evne til spøk og gode replikker ble også en faktor i det kollegiale samarbeid. Oppgaven å endre den økonomiske politikk etter Høyres linjer ble vanskeliggjort ved at regjeringen ikke hadde flertall i Stortinget, men forandringene kom etter hvert: Verdispar-obligasjoner og Aksjesparing med skattefradrag, gradvise skattelettelser, begrensning av den offentlige representasjon i bankene og liberalisering av kredittlovgivningen, som mer og mer var blitt illusorisk som følge av utviklingen.

April 1986 ble Presthus valgt til formann i Høyre og flyttet samtidig over til det mindre arbeidskrevende Forsvarsdepartementet, hvor han bare fikk 14 dager før regjeringen gikk av. I en tale på hans 50-årsdag kort etter hadde Kåre Willoch designert ham som Høyres neste statsminister. Dette satte ham i fokus for den sterke utålmodighet i partiet etter å gjeninnta regjeringsmakten, noe som skulle være naturlig i et Storting med ikke-sosialistisk flertall. Det viste seg imidlertid umulig å få Senterpartiet og Fremskrittspartiet med på et felles grunnlag, og skuffelsen i parti og presse rettet seg i uvanlig grad, og ofte malisiøst, mot Presthus personlig. I erkjennelse av at dette skadet Høyre, bestemte han seg for å gå av som formann, og etter kommunevalget 1987 bekjentgjorde han sin beslutning. Tre måneder etter, nyttårsdagen 1988, døde Rolf Presthus brått av hjerneblødning.

  • En oversikt over etterkrigstidens valg i Oppegård (sm.m. P. Brynhildsbakken), Oppegård 1956
  • Et program preget av gjennomførbare forslag, 1981
  • HEH 1984
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • S. Gauslaa og M. Malmø: Rolf Presthus, 1988
  • K. Willoch: Statsminister, 1990
  • G. Ringheim: I pressens vold, 1993
  • L. R. Langslet: Fra innsiden, 1994
  • E. Erichsen: Glimt fra et langt liv i Finansdepartementet, 1999
  • T. Haugen: Fra rødt til blått, Oppegård 2002