Rolf Hiorth-Schøyen huskes først og fremst som en mindre påaktet lyriker av Olaf Bulls og Herman Wildenveys generasjon. Men han skrev også prosa og skuespill og var i sin samtid en høyt aktet oversetter. Diktene hans er utpreget musikalske og knytter i stil og holdning an til 1890-årenes diktning, især Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder.
Hiorth-Schøyen vokste opp i et akademisk miljø i Kristiania, tok examen artium 1906 og studerte deretter filologi ved universitetet et par år. Han debuterte 1908 med diktsamlingen Spillemænd, som vitner om versifikatoriske evner og musikalsk begavelse. Her gir debutanten uttrykk for en overstrømmende livsglede som kan minne om Wildenveys, men jevnt over er diktene mer sentimentale og konstruert ut fra tanker og ideer mer enn ut fra følelser. Til de beste hører en rekke dikt om barn og ungdom. Slike finnes det også flere av i For din skyld fra 1911, der forfatteren gir uttrykk for en mer resignert livsholdning. Lykkefølelsen slår stedvis over i livsangst og undergangsdrift, og livets forgjengelighet omhandles på en måte som kan minne om Olaf Bull, den av Hiorth-Schøyens samtidige han alt i alt er nærmest beslektet med.
Høk og due og de posthumt utgitte Dikte i utvalg er preget av et sterkere erkjennelses- og selvransakelsesbehov, og forfatteren tar bl.a. opp religiøse temaer. Men også her opptar de små, stemningsfylte genrebildene størst plass, i tillegg til dikt om barn og ungdom. Både som natur- og kjærlighetslyriker har Hiorth-Schøyen en hang til det rørende og yndige, et trekk som den sprø velklangen bygger opp under. Til bildet hører også at han var en av de første norske lyrikere som for alvor tok opp byen og bymennesket som motiv. Vennen Helge Krog har gitt følgende treffende karakteristikk av ham: “Han har et musikalsk stemt sind, hvori tanker og stemninger av sig selv vækker rytmisk gjenklang og vugger sig ind i melodier.”
Hiorth-Schøyen utgav også en rekke prosaverk – romaner, skisser og noveller. Også som prosaforfatter var han urbant orientert og stod fjernt fra tidens bygdelivsskildrende nyrealisme. Til hans beste prosaverk hører den uhyggevekkende romanen Had, en psykologisk studie i gjensidig hat mellom fire venner, og de to pubertetsromanene Før bladene falder og Barnet.
Bryllupsmarschen, som var Hiorth-Schøyens første skuespill, utkom 1912. Som dramatiker behersket han lystspillformen best. Især gjorde han lykke med to skuespill skrevet sammen med Helge Krog – Mine damer og herrer, oppført på Centralteatret 1919, og Herren i huset, oppført på Chat Noir 1922. Det moralfilosofiske dramaet Dommeren, oppført på Nationaltheatret 1920, og komedien Vidunderbarnet, oppført på Centralteatret 1922, vakte også gjenklang i sin tid. I tillegg skrev han en lang rekke teaterprologer.
Hiorth-Schøyen var en anerkjent, stilsikker og flittig benyttet oversetter, både av prosa og dramatikk. Til hans prosaoversettelser hører Goethes Werther og C. F. Meyers Angela Borgia. En særlig betydning fikk han som oversetter av Shakespeare-skuespill, hvorav 8 foreligger på trykk, bl.a. Hamlet og Kjøpmannen i Venedig. På oppdrag fra teateret oversatte han bl.a. Medea, Ruy Blas og Don Carlos.
1920–22 var Rolf Hiorth-Schøyen ansatt som litterær konsulent for utenlandsk dramatikk ved Nationaltheatret, 1922–28 også for norsk dramatikk. Til Verdens Gang og Vor Verden var han løst tilknyttet som litteraturkritiker, til Ukens Revy og Tidens Tegn som teateranmelder. Senere ble han medarbeider i Aftenposten, der han virket til sin død. Han mottok Statens stipendium 1914 og 1917, W. Nygaards stipendium 1916 og Conrad Mohrs stipendium 1918.